Det er ikke vanskelig å slutte seg til oppfordringen fra Høyres Elisabeth Gullichstad Albech i innlegget i EUB på nett 03.03 om en god tone i politisk debatt.
Men er påstanden om ekkokamre i sosiale medier riktig? Hvis debatten forsvinner inn i såkalte ekkokamre, hva er grunnen til det? Refleksjoner over dette savner jeg i innlegget.
Jeg kom på tre uttrykk fra historien; Potemkins kulisser (om gladsaker), smoke and mirrors (for å tåkelegge fakta), og brød og sirkus (for å underholde massene, slik at de glemmer den traurige hverdagen. Mer om det siden.
La oss si at det stemmer at den politiske debatten om både konkrete saker og utviklingen i og av Eidsvoll både som kommune og lokalsamfunn «forsvinner» inn i fora i sosiale medier. Da må man stille seg spørsmålet om hvorfor det blir slik. Jeg kan tenke meg noen svar.
EUB fyller ikke sin rolle
EUB er nærmest enerådende som lokalavis i Eidsvoll, både på papir og på nett. Det stiller store krav og forventninger til lokalavisen. Man må kunne forvente at EUB bedriver gravende journalistikk, fremfor kun å være et mikrofonstativ eller propagandaorgan for såkalte gladsaker. EUB bør stille spørsmålstegn ved premissene for vedtakene og saksutredningene som gjøres i folkevalgte organer. Sjekke om opplysningene stemmer, og stille kritiske spørsmål. Ikke bare til de som styrer i Eidsvoll, men også til de alternative forslagene fra opposisjonen.
EUB må sette av plass til debatt. I dag er det mange innlegg i EUB på nett, men få av dem finner veien til papirutgaven av avisen, og deles heller ikke på EUBs flater i sosiale medier. På papir utkommer avisen tirsdag, torsdag og lørdag. Ofte bare med ett innlegg i hver utgave. I tillegg er mange av innleggene skrevet av faste eller inviterte spaltister. Ikke et galt ord hverken om dem, temaene de skriver om eller at de overhodet er invitert til å skrive. Men EUBs redaksjon bør stille seg spørsmålet om det er riktig å plassere disse innleggene under vignetten «debatt». De kan kanskje være merket «Invitert», «Mølmens hjørne» eller Westengens betraktninger.
Når EUB ikke fyller sin funksjon, hverken med gravende journalistikk eller som debattorgan, kommer det andre fora. Gjerne på sosiale medier. Enten på enkeltpersoners Facebook-vegg, partienes FB-sider, eller i egne grupper. En av disse var Politikk i Eidsvoll.
«Politikk i Eidsvoll» fylte ikke sin funksjon
Facebook-siden Politikk i Eidsvoll var en god tanke, og fikk en god start. Problemet med siden var at enkelte deltagere var, for å bruke et moderne begrep, fakta-resistente. De stilte spørsmål eller kom med påstander, og når de fikk svar eller påstandene ble tilbakevist så fortsatte de bare å gjenta det samme. Å følge opp gruppereglementet med å gi advarsel eller utestengelse hjalp heller ikke. Jeg var en av de som hadde tatt på meg som oppgave som moderator for siden. Oppgaven var å passe på at gruppereglene ble fulgt, at det ikke ble personhets og ukvemsord. Men det ble umulig, så jeg gav opp. Da hadde de fleste folkevalgte også droppet dette forumet.
Saker som engasjerer!
Noen ganger skjer det ting som folk føler uro over. Som de ikke synes det er godt nok informert om, eller er godt nok belyst (følg med, EUB!). Da dukker det opp nye grupper i sosiale medier. Som flytting/sammenslåing av legevakten. Det er bra med folkelig engasjement! Er det ikke det partiene ønsker seg? Nå har gruppen fått nytt navn; Saker som engasjerer oss Eidsvollinger! Den kan bli en god erstatning for Politikk i Eidsvoll. Kan gruppen bli et ekkokammer? Naturligvis. Av to grunner: At de folkevalgte velger å ikke delta der. Og hvis de som skriver innlegg og stiller spørsmål eller kommer med påstander lar være å gå i debatt. Så det er fullt mulig å få et reelt debattforum for politiske saker, at dette når ut til mange, og at terskelen for å delta er lav.
Hvis man er så bekymret for ekkokamre på nett er det neppe lurt å fjerne f.eks direkteoverføring av møter i folkevalgte organer. Det er en direkte informasjonskanal i sanntid. Samtidig gjør det noe med tonen i den politiske debatten at det ikke bare er fremmøtte og innvidde som kan følge møtene, men folk flest.
Møt folk der de er!
Folkevalgte og partier kan ikke forvente at innbyggerne er i de samme fora som dem, eller får med seg det som skjer i folkevalgte organer. Derfor er det viktig å være der innbyggerne er, og selv ta initiativer. Noen, som f.eks Aps Hege Granberg er flinke til å informere i sosiale medier om hvilke saker som skal opp i folkevalgte organer – og sitt og Aps syn på disse sakene. FrPs Thomas Jacobsson, varaordfører i Eidsvoll, har tatt initiativ til pubmøter; «Bear and ear». Noen har popup-stands helt utenom valgkampsesongen. Både Venstre og SV har i lang tid brukt sine nettsider og FB-sider til å informere. Andre partier kommer efter. Dermed er det mange kilder til informasjon, for den som vil finne ut hva som foregår i politikken.
Innbyggerne bør benytte anledningen til å treffe de folkevalgte, både for spørsmål og dialog. Politikerne biter ikke! Også i valgkampen er det lov å oppsøke stands. Partiene er interessert i dialog og synspunkter, og står ikke på stand kun for å dytte på deg sine standpunkter.
De gamle romerne
Jeg forstår bekymringen til Elisabeth Gullichstad Albech, men spesielt Høyre har efter valget i 2023 hatt en måte å fremstille saker på som jeg tror mange ikke kjenner seg igjen i. Det er lov å være uenig, og det er lov å være kritisk til den offentlige debatten (uansett forum!). Men å påstå at andre bedriver usakligheter og personangrep, og ikke har forstått fakta fremstår mer som et forsøk på å tilsløre enn å opplyse. Et engelsk uttrykk heter «smoke and mirrors». Man kamuflerer, slik at folk ikke skal se hva som faktisk foregår. Å fremstille det som «gladsaker», når folk er oppriktig bekymret for legevakt og tilbudet til syke og demente viser at man faktisk ikke tar folks opplevelser på alvor.
Et tilsvarende uttrykk kommer fra Russland; Potemkins kulisser. Fyrst Potemkin hadde skrytt av utviklingen i det sydlige Russland, med nye byer og stor velstand. Da Katharina den store ville se med egne øyne fikk han bygget store kulisser for å skjule den begredelige virkeligheten. De som styrer kan ikke late som om alt går bra, når folk opplever noe helt annet.
De gamle romerne hadde et ordtak om hvordan massenes (innbyggernes) oppmerksomhet skulle avledes, slik at de ikke brydde seg så mye med hva makthaverne gjorde. Folket måtte få brød og sirkus. Mat og underholdning. De hadde også et annet uttrykk; Det er kort vei fra Kapitol til Den tarpeiske klippe. Altså fra maktens tinde til skipbrudd. Det er greit å huske for alle som har makt.
Det er bra at folk bryr seg om nærmiljøet, om hva som skjer i hverdagen og med sine nærmeste, enten det er barn, ungdom, eldre eller syke. Eller i nabolaget – og i sentrum. La oss være glade for engasjementet! Og håpe det også kommer til uttrykk i høyere valgdeltagelse.
Per Aage Pleym Christensen
(Innlegget stod i EUB på nett 08.03 2025).