Planutvalget får stort sett klagesaker (i tillegg til reguleringsplaner). Ofte står verken rivning eller erstatning av bygninger sentralt i Kragerø eller i skjærgården, på dagsorden. Det meste kan bokstavelig talt gå oss «hus forbi». Så står administrasjon også da lagelig til for hogg av innbyggerne. Dette burde de vært spart for.
Det er heller ingen automatikk i at administrasjonen reiser ut i skjærgården eller andre steder og ser hva det faktisk søkes om i tiltaket. Det er nytt, før skjedde dette rutinemessig. Det er forståelig fra en kostnadsmessig synsvinkel, men risikoen er stor for at bygninger kan løftes ut av sin sammenheng og ikke ses som en del av en helhet, av byens og skjærgårdens kystkultur og dens historie.
På den annen side har planutvalget i klagesaker vært på en del befaringer i skjærgården, noen kan ha handlet om avslag på forholdsvis små tiltak. Jeg husker et eksempel i Kjølbrønn hvor tiltakshaver ønsket å øke hyttekroppen en halv, til en meter. Det innebar dispensasjon fra LNF (bestemmelser om grøntarealer)) og det forelå avslag for tiltaket. Jeg mener utvalget gjorde om innstillingen.
Samtidig gis rivingstillatelser for erstatningshytter der justeringer kan skje på en helt annen måte. Også store tiltak ellers sentralt i byen kommer nødvendigvis heller ikke på dagsorden. En rekke saker av spesiell karakter blir altså kun behandlet administrativt dersom ingen klager. Og for noen tilfeller virker det som, stedet, beliggenheten og Kragerø får lite fokus under behandlingen?
Sammenligner man saker som vi har hatt i planutvalget med de sakene som godkjennes administrativt, kan en som utvalgsmedlem kjenne seg motløs. Skulle ikke vi være med å påvirke hva som skjer i kommunen? Selv om; for all del, er det en rekke steder der det er helt i orden at sakene tas på delegasjon (dersom det følger et mønster og ikke er verken omdiskutert eller skiller seg ut. Øya og Sentrum, Bjørnebyen, Havna og Smedsbukta er steder der erstatningsbygg og nybygg bør løftes til Planutvalget. Og flere steder i skjærgården.
For alle disse timene i et utvalg og på befaring på små tiltak mens store godkjenninger skjer over ørene? Burde det ikke vært omvendt? Løsne litt opp for tillatelser til tiltak som har så små konsekvenser for omgivelsene og natur, og heller gi utvalget de avgjørende sakene. For hvor ble det av det politiske skjønnet?
Ja hva mener det gamle «bygningsrådet» når saken virker uforståelig på folk flest? Hvor er de egentlig? Det er lett å nevne noen eksempler:
Huset på Veten som er omtalt i KV ligger plassert ved siden av en forholdsvis ny bolig. Denne boligen måtte eierne gjennom en omfattende saksbehandling i utvalget for noen år siden. Det var befaring, tegninger i nye utgaver som handlet om utforming, høyder og utearealer. I pågående sak går nabotiltaket rett gjennom administrativt. Huset over en gammel bebyggelse vil bli tydelig eksponert fra sjøen og sentrum. Det er klaget på vedtaket, og klagesaken kommer opp i utvalget.
Saken burde ha vært oppe i planutvalget først. Risikoen for å oppleve forskjellsbehandling er stor.
Huset i Bekkedalen omtalt i KV , administrativ behandling, avvist i første behandling, snakker om omkringliggende bebyggelse. Gjelder åpenbart ikke på Veten?
Gammelt Fiskebosted på Sauøya, bolig, båthus og anneks tillatt revet. Administrativ tillatelse, ingen klage, vedtaket står, rivning er ikke problematisert.
Lille Røssholmen , er en pågående sak. Dette er et mye eldre fiske-bosted, et av de virkelig autentiske stedene der bygningsmassen er ganske intakt. Hovedhuset skal være så gammelt som fra 1790 og den kjente fotografen Anders B Wilse har foreviget stedet. Det er et av de vakreste eldre kulturmiljøene som finnes i skjærgården, og representerer en tid som er i ferd med å forsvinne. Det beste en kan håpe på for slike steder er eiere som vet å forvalte det.
For det er aldri vanskelig å argumentere i en tilstandsrapport at disse gamle «bygningene er i svært dårlig stand, og ikke lar seg redde»
Og her kommer bekymringen for byggesaksbehandlingen; Vil også denne søknaden om å rive alle bygninger bare få et byggesaksforløp som del av søknad om å bygge nytt?
Nei, det håper jeg ikke.
I KV 6/7 2021 kunne vi lese følgende: Eiendomsmegler Tom Didrik Eriksen fra DNB Eiendom har hatt flere interessenter, men ingen våger å legge inn bud da det ennå er usikkert hva som er lov til å gjøre med bygningsmassen fra 1700-tallet. Magne (han som arvet stedet, min anm.) tar likevel det hele med knusende ro. Det er jo sånn med kommunen at de er så restriktive i forhold til bygging i strandsonen, og når det er snakk om et gammelt sted, er det ikke mye som er lov. Eiendommen er bevaringsverdig og dermed går det litt på skjønn i forhold til hva som er lov å gjøre.
Denne saken befinner seg nå på administrasjonens bord. Så vidt jeg har forstått er den sendt tilbake til tiltakshaver på grunn av mangler i søknaden.
En rekke bygninger i Kragerø er reddet fra rivningsiver gjennom årene ved avslag gjennom stedsforståelse. På Lille Røssholmen har bygningene klart seg helt fra sytten- attenhundretallet og til nå, og de vil klare seg i mange år framover. Det kreves bare noe annet enn å ville «skifte ut». Stedet kan ikke økes i areal på en bygning her, og reduseres i areal i en annen bygning der (og det vil i hvert fall kreve dispensasjon i LNF.).
I Strategisk plan for kulturminner Kragerø sies det «de fleste verneverdige eller bevaringsverdige kulturminner er ikke formelt vernet, men tas allikevel vare på fordi de oppfattes som verdifulle.»
Disse sjeldne autentiske stedene i skjærgården blir bit for bit kjøpt opp til feriesteder, noe som i og for seg er forståelig, fordi det ikke er boplikt på de små holmene.
Kragerø kommunes administrasjon og politikere (fortrinnsvis) må ha en bevissthet om hva Kragerø og skjærgården har av kystkultur og kulturminner. Vi må se steder i overordnet sammenheng slik at ikke alle spor fra fortida forsvinner. I byggesak innenfor eldre byområder gjelder det samme, erstatning av bygninger må underordne seg byens særpreg. Og søknad om erstatning av gamle bygninger må avklare rivningsspørsmålet først.
Da må huset ses som en del av en helhet, i en sammenheng som handler om alder, nabohus, stedet i seg selv. Det er selvfølgelig opp til politikerne å bestemme over delegasjonsreglementet som bør tas opp til evaluering snarest.
Det er selvfølgelig politikernes egen feil at det går som det går.
Det er ikke god takt og tone å anklage administrasjonen. Det er heller ikke hensikten. Målet er å se risikoen ved å bygge ned Kragerøs særpreg, det vi liker å peke på:» Perlen», der mange bekker små gjør en stor Å.
Dessuten, kulturminneplanen og Kommuneplanen må ajourføres sånn at byens og skjærgårdens kulturmiljø blir en tydeligere del av styringsverktøyet.
Det haster.
Trine Jørgensen Dahll
Kragerø Venstre
Medlem Planutvalget for bygg
Fast representant i Bygg og Areal