Av Ida Gudding Johnsen, varaordfører i Bodø
Norge er et fritt, lite land med stor rikdom og en åpen økonomi. Vi er avhengige av en verden med felles regler og gode samarbeidsavtaler med andre land. Vår frihet avhenger av andre, rett og slett.
Det siste vi trenger nå, er at krefter som ønsker alenegang framfor samarbeid, vinner frem i Norge.
Krangelen i regjeringen om nettopp dette, setter Norge i et dårlig lys.
Hvordan tror vi det oppfattes i våre naboland og hos våre allierte at Norge krangler om å innføre Ren energi-direktiver fra EU når vi heller burde bruke alle krefter på å spørre hva vi kan bidra med for å sikre fred og frihet i Europa?
Hvilke signaler sender Norge, som tjener milliarder på olje og gass, når vi nøler med å bidra til omstillingen til fornybar energi i våre naboland? Hvordan ser det ut at Norge ønsker å ta et steg vekk når Danmark, Sverige, Finland og Island knytter seg stadig nærmere Europa?
Har vi råd til å være annerledeslandet når den sikkerhetspolitiske situasjonen er fundamentalt endret, og den dype freden er over?
Regjeringens eget EØS-utvalg (NOU 2024:7) understreker alvoret, og skriver at Europa står overfor den mest krevende sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig.
Etter innsettelsen av ny president i USA har ikke alvoret blitt mindre. Det er vi som trenger å samarbeide godt med EU, og det er viktigere enn noen gang før. Det er ikke EU som trenger oss, som mange synes å mene.
Regjeringens eget EØS-utvalg har som en av sine viktigste tilrådinger at Norge må ta ansvar for å redusere det store etterslepet av lovgivning som har trådt i kraft i EU, men som ennå ikke er blitt en del av EØS-avtalen. Deriblant de mye omdiskuterte direktivene som nå skaper splid og regjeringskrise.
Regjeringens eget EØS-utvalg skriver dessuten at:
«En avgjørende grunn til at EØS-avtalen har fungert i tretti år, er at avtalepartene, virksomheter, investorer og arbeidstakere fra EU- og EØS/EFTA-statene har hatt tillit til at EØS-avtalen etterleves og løpende oppdateres, og at reglene også tolkes og praktiseres på samme vis i Norge som i EU. Denne tilliten er en forutsetning for at EØS-avtalen skal fungere etter hensikten.»
At Senterpartiet nå er villig til å sette EØS-avtalen i spill, er ikke til å tro.
Med autoritære krefter på fremmarsj rundt oss på alle kanter, med stormakter som søker alenegang foran samarbeid, med det liberale demokratiet under sterkt press – er det siste vi trenger nå at annerledeslandet Norge isolerer seg enda mer. De store utfordringene vi står ovenfor, kan vi bare løse sammen med andre.
La oss håpe at de ansvarlige nå faktisk tar ansvar og løser denne saken uten at Norge står igjen som landet som er seg selv nok. Det er bare vi som taper på det.