EUBs papirutgave 03.10 kan vi lese at Rita Tærud har vunnet frem med fradeling av tomt på Råholt. I tiår har hun kjempet for å få gjort dette. Inntekten skal brukes til restaurering og isolering av hovedbygningen på gården, kan man lese av artikkelen. Byråkratiet har i flere tiår anbefalt de folkevalgte som avgjør slike saker at de burde si nei. Og det har de gjort. Men nå har det nye flertallet snudd. Tomten det gjelder er en skogteig. Og den ligger i LNF-område, ifølge EUB.
En skikkelig gladsak, dette. Men EUBs artikkel opplyser ikke om hvorfor det i flere tiår har vært anbefalt å ikke si ja til fradelingen. EUB nevner heller ikke at skogteigens plassering i LNF-område ikke har vært en del av vurderinger. Er det bare byråkrater og politikere som vil gjøre ting vanskelig for en grunneier? Eller ligger det noe mer bak?
Stian Frank, Høyres gruppeleder i kommunestyret, har i en post på Facebook (Politikk i Eidsvoll 25.09) spurt om begrunnelse fra Ap, SP og SV for hvorfor de ikke stemte for fradeling. Men det er faktisk å snu saken på hodet. Og det reiser spørsmål om hvilken rolleforståelse flertallspartiene i hovedutvalget har av sin oppgave. Eller om opplæringen for folkevalgte har sviktet.
De folkevalgte kan vanskelig være eksperter på alle forhold og saksområder. Administrasjonen er de som skal besitte den faglige kunnskapen, og gi råd. Slike råd skal i tillegg til det faglige også forholde seg til lovverk og forskrifter. I Norge er det et politisk mål å ikke svekke driftsgrunnlaget for å drive landbrukseiendom, gjennom å redusere areal som kan brukes i driften av eiendommen. Her ligger altså både et politisk mål vedtatt av Stortinget, og en faglig vurdering som skal ligge til grunn for beslutningen. Når de folkevalgte velger å se bort fra faglige råd (og nasjonale mål), er det de som (i denne saken utgjorde flertallet) som bør hekte på en begrunnelse. F.eks at de er uenige i de nasjonale politiske målene om ikke å redusere driftsgrunnlaget for landbrukseiendom, eller at akkurat denne fradelingen ikke vil føre til redusert driftsgrunnlag. Da kan det kanskje være naturlig med en befaring av eiendommen? Knut Bakkehaug (Venstre) har for øvrig i samme FB-tråd referert utførlig fra de lovmessige bestemmelsene (Jordlovens § 1) – og hvilke unntak som kan gis.
Her er det Stian Frank og representantene fra Høyre, FrP og INP som bør komme med en begrunnelse for å ha avveket fra de faglige rådene de fikk, og som kan leses i sakspapirene.
La meg gi flertallet en hjelpende hånd: I perioden 1991 – 95 var jeg medlem i fylkeslandbruksstyret, for FrP. Jeg stemte konsekvent for alle fradelinger, uavhengig av de faglige rådene som var gitt. Til slutt fikk jeg spørsmål om hvorfor jeg så bort fra de landbruksfaglige rådene. Jeg svarte følgende: Privat eiendomsrett og avtalefrihet er grunnleggende rettigheter. Den enkelte eier sin eiendom, og har rett til å inngå frivillige avtaler. Det er ingen andre som har rett til å blande seg inn i en frivillig inngått avtale, uansett formål med avtalen eller betalingen partene er blitt enige om.
En slik formulering kan flertallspartiene hekte på alle forslag om å innvilge fradelinger av landbrukseiendom. Da har de begrunnet sitt forslag. Det er et rent ideologisk syn, og forholder seg da ikke til det faglige, og heller ikke til nasjonale mål om at landbrukseiendom skal ha drivverdig størrelse og grunnlag, og at landbruksareal ikke skal nedbygges.
Vedtak i enkeltsaker kan i sum føre til store endringer for samfunnet. Det burde EUB ha tydeliggjort i sin artikkel. Det har konsekvenser for matproduksjon og beredskap, og for muligheten til å leve av skogsdrift og landbruk. Er matproduksjon og beredskap viktig for Høyre, FrP og INP? Er det viktig at vi har et landbruk? I så fall må man løfte blikket, og se over den enkelte sak – og vurdere helhet og hvilke langsiktige konsekvenser man får når man summerer opp alle enkeltvedtakene.
Per Aage Pleym Christensen