I stedet for å håndtere de overordnede utfordringene knyttet til flyktningkrisen, observerer vi en trend der kommunene står igjen med ansvaret for å håndtere situasjonen. Regjeringen, som bærer det øverste ansvaret for nasjonal sikkerhet og velferd, synes å fraskrive seg sitt ansvar, og det er kommunene som sitter alene med byrden uten tilstrekkelig støtte eller ressurser.
Finansieringen av mottak av flyktninger er lik over hele landet, og kommunene får godtgjort dette med en sum per person i introduksjonsperioden på 5 år. Midlene skal gå til å bygge opp apparatet rundt mottak og introduksjonsprogram, men problemet ligger i oppskaleringen av tiltak i barnehage, skole, og helse. Det egentlige problemet her er knyttet til økonomien, og kommunene lider i utgangspunktet av underfinansiering.
Mange kommuner har et velfungerende apparat, men det er avhengig av jevn tilstrømning for å opprettholde kompetansen i organisasjonen. Vi må stille oss spørsmålene om problemet er størst i de minste kommunene, om det er en grense for hvor “liten” en kommune kan være for å kunne tilrettelegge rett og slett fordi tilgangen på rett kompetanse er særlig utfordrende i distriktene.
Mangelen på en helhetlig nasjonal strategi for flyktningmottak skaper utfordringer for kommunene på flere områder. Alt fra boligtilgang og integrering til helse- og utdanningstjenester – kommunene står overfor komplekse utfordringer som bør være en del av en koordinert og omfattende nasjonal respons. Uten nødvendig styring fra regjeringens side, blir kommunene overbelastet og mangler midler til å imøtekomme behovene til både flyktninger og lokalsamfunnet.
Er statlig styring ønskelig, eller bør vi heller vurdere en minstenorm eller mal for hvordan arbeidet skal organiseres? Spesielt i helse- og utdanningstjenestene ser vi utfordringene.
En ekstra bekymring er den allerede eksisterende krisen i skoler og helsevesen i distriktene. Mangel på ressurser og kvalifisert personell påvirker tjenesteleveransen til lokalbefolkningen. Den økte tilstrømningen av flyktninger, spesielt med behov for pedagoger med ukrainskkunnskaper og ekstra psykologer med traumeekspertise, forsterker utfordringene. Dette legger enda større press på skoler og helseinstitusjoner i distriktene og gjør det vanskeligere å opprettholde et akseptabelt tjenestenivå for alle.
Det er viktig å understreke at penger alene ikke er tilstrekkelig for å løse disse komplekse problemene. Regjeringen må gå lengre og bidra med både økonomiske midler og personellressurser, spesielt innen pedagogiske og psykologiske fagfelt. Dette vil sikre en helhetlig og effektiv respons på flyktningkrisen, samtidig som det avlaster de allerede hardt pressede tjenestene i distriktene.
Alle kommuner (eller de fleste) ønsker å bidra i dugnaden, men å bygge et velfungerende mottaksapparat tar tid. IMDI har i mange år ikke bedt små kommuner om å ta imot flyktninger nettopp av denne grunn. “Stabil” tilgang på nye flyktninger gjør det mer effektivt og bør gi bedre resultater. Samtidig ser vi eksempler på at mindre lokalsamfunn lykkes godt. Kanskje fordi arbeidet også krever rett innstilling fra personellet. Lokalkunnskap er også en innsatsfaktor som kan være avgjørende for suksess.
Ut ifra det vi har sett og erfart gjennom Skodje, Råde, Haram og Ålesund er at det kreves en allsidig kompetanse og nettverk å lykkes med å integrere. Det er stor forskjell på hvor stor innsats helse- og utdanningstjenestene må sette inn for hver enkelt, og det er ikke lett å fordele det økonomiske bidraget på disse tjenestene, fordi det er store forskjeller (ei heller finnes det en nøkkel for fordeling). Apparatet med administrasjon av flyktningetjenesten et også av disse midlene.
Om alle kommuner skal kunne bidra: hvordan kan vi organisere for å få ned driftskostnadene for flyktningetjenesten og få midlene ut til primærtjenestene som skal yte helsehjelp og skolegang? Må vi tenke interkommunalt samarbeid? Kan det også hjelpe for å rekruttere rett kompetanse inn? Vil dette også lettere kunne ta toppene i år der tilstrømningen er stor?
Vi oppfatter at vi i kommune-Norge har nådd en økonomisk grense. I så mange år har vi fått kutt på 5% under settingen – resten skal tas gjennom effektivisering. Nå trenger kommunene en pause i disse kuttene. Med større økonomisk handlingsrom kunne primærtjenestene styrkes etter behov, enten det gjelder flyktninger eller innbyggere.
Det er på høy tid at regjeringen erkjenner sitt ansvar og tar ledelsen i arbeidet med å håndtere flyktningkrisen. Dette innebærer å utvikle en nasjonal strategi som adresserer både kortsiktige og langsiktige utfordringer, samt å tildele tilstrekkelige ressurser, både økonomiske og personellmessige, til kommunene. Solidaritet og samarbeid på tvers av alle nivåer av myndigheter er nødvendig for å løse flyktningkrisen på en rettferdig og bærekraftig måte. Det er på tide for regjeringen å ta ansvar – nasjonalt ansvar – for å sikre at flyktningene blir møtt med verdighet, og at byrden blir delt på en rettferdig måte i hele landet.
Styrking av kommuneøkonomi generelt er essensiell, vektlegging av lokalt selvstyre og organisering samt en langsiktig satsing på utdanning av fagpersonell likeså. Flyktningstrømmene er komplekse, og det er ofte vanskelig å få tilgang til nok kompetanse på toppnivået, men samtidig må det legges til rette for arbeid og kompetanseutvikling også mellom toppene for å bevare og utvikle nødvendig kompetanse. Derfor bør også større kommuner og/eller økt interkommunalt samarbeid vurderes som en løsning for å takle utfordringene.
Kari Grindvik, Ålesund Venstre
Christian Holstad Lilleng, Haram Venstre