Filmen Idiocracy (2006), en svart komedie, viser verden i 500 år som har utviklet seg til en dystopi hvor
anti-intellektualisme rår, og dysgenisk press har ført til et homogent menneskelig samfunn med lav
intelligens som folk trenger ikke å bruke fornuft og være i god fysisk form for å overleve. Selv om vi
kanskje ikke ønsker at dette skal skje med oss, men det er sannsynlig gitt det hektiske tempoet i
dagliglivet, overfladiske interesser og rådende likegyldighet rundt oss. Dette kan unngås på forskjellige
måter, og en av dem er å involvere seg i politiske hendelser gjennom valgdeltagelse som en engasjert
borgere, for å utøve våre rettigheter og plikter i et demokratisk land.
Statistikken for valgdeltakelsen i løpet av de siste årene, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB), viser en
interessegrad på omtrent 65% for kommunevalg og 78% for Stortingsvalg. Det er imidlertid viktig å
merke seg at innvandrere har en lavere valgdeltakelse med rundt 50% både i kommune- og
Stortingsvalg. Dette indikerer en betydelig ubenyttet innflytelseskraft. Spørsmålet som reiser seg er
hvorfor dette er tilfelle, og det finnes to sider av saken: Hva har politikerne gjort for å bygge tillit blant
innvandrere, og hvorfor har ikke innvandrere vært mer politisk aktive? Dette er aspekter som må styrkes
i fremtidens norske politikk.
Uansett bakgrunn, enten man er norsk, flyktning eller innvandrer, har vi valgt å bo i Norge, og her har vi rett og plikt til å påvirke den politiske arenaen og dermed de fordeler og ulemper som følger med den.
Noen innvandrere kommer fra krigsherjede, ustabile eller totalitære land, der demokratisk deltakelse
ikke var en vanlig praksis eller mulig øvelse. Det er et privilegium som Norge tilbyr, sammen med
trygghet. Uansett bakgrunn, enten man er norsk, flyktning eller innvandrer, har vi valgt å bo i Norge, og
her har vi rett og plikt til å påvirke den politiske arenaen og dermed de fordeler og ulemper som følger
med den.
For meg handler alt om balanse og som en person med interesse for emner knyttet til barn, utdanning,
arbeid, inkludering, kultur og miljø, kan jeg identifisere et politisk parti som jobber med disse
spørsmålene i tråd med min tilnærming. Alternativt kan jeg også selv fremme disse sakene i politiske
diskusjoner. Dette gir oss muligheten til å påvirke vår egen situasjon og situasjonen til våre medborgere i
Norge for fremtiden.
Det er viktig å forstå at stillhet og likegyldighet ikke bidrar til å forbedre omstendighetene. Valgresultatene gir innsikt i folkets prioriteringer og behov, og de veiene politikerne bør ta i sin tjenesteperiode. Men fravær, taushet og usynlige perspektiver gir et ufullstendig bilde av situasjonen, og dermed blir politiske handlinger og tiltak mindre nyttige enn de burde være.
Inkluderende kommunikasjon og konstruktiv tilbakemelding er nødvendige når det gjelder
samfunnsendringer. Både innbyggere og politikere har et ansvar i denne prosessen. Dette er kjernen i
demokratiet, og skuffelser er en uunngåelig del av prosessen. Likevel kan vi ikke gi opp, da endring er en
kontinuerlig og vedvarende prosess som ikke kan ignoreres eller forlates, da konsekvensene til slutt vil
påvirke oss på en eller annen måte. Bevissthet om politiske diskurser er like viktig, og samfunnets
verdier må opprettholdes, ellers risikerer vi å miste dem, og “Idiocracy” kan bli en realitet raskere enn vi
tror.
Med kommunevalget nær forestående, er det viktig å tenke på hvem som kommer til makten og
hvordan det vil påvirke våre liv og samfunnet rundt oss. Vi må også reflektere over hva vi har gjort for å
styre denne prosessen, og hvordan konsekvensene av vår respons innvirker på de mulighetene som
ligger foran oss i fremtiden. Svarene på disse spørsmålene gir oss en anledning til å vurdere vår egen
tilknytning til stedet der vi bor og hvordan vi ser oss selv som individer i samfunnet.
Med demokratiske hilser, godt valg!
Tabassom Fanaian
Forsker og venstremedlem