Stadig flere vil komme i den situasjonen de neste tiårene. Hele 1,2 millioner nordmenn er i dag over 60 år, og mange vil leve en tredel av livet som pensjonist.
Sosialliberale Venstre vil at eldre skal ha frihet til å kunne velge selv, og få omsorg når de trenger det. Også eldre har rett til å leve som de vil, bo som de vil, bruke penger som de vil, jobbe om de vil det, og elske den de vil.
Vi vet at fremtiden byr på demografiske utfordringer, men det kan vi løse sammen. Venstre inviterer derfor sosiale entreprenører, frivilligheten og det offentlige til å se på eldrepolitikken med nye, innovative øyne. Det handler ikke minst om boligpolitikk, ny velferdsteknologi og tiltak for aldersblanding. Eldre må også få den hjelpen de trenger når de trenger det, ved å møte fagfolk med rett kompetanse til rett tid. Og pårørende må få hjelp til å forstå sine eldre, så de kan bidra bedre i en krevende livsfase.
Valgfri pensjonsalder
De fleste av oss vil gå pensjonistalderen i møte med vettet og forstanden i behold. Og opplever det som et sjokk å bli satt på reservebenken som unyttige, usynlige og kanskje brysomme medlemmer av det samfunnet vi dagen før var en produktiv del av. Noen vil ønske den nyvunne friheten velkommen. Andre opplever det som tungt å bli tvangspensjonert selv om de vil og kan stå i jobben.
Det er heller ikke bærekraftig for samfunnet å nekte oppegående eldre å stå i yrker der det mangler kvalifisert arbeidskraft, som innen helse og omsorg. Derfor må eldre ha rett til å stå i jobb så lenge de og arbeidsgiveren ønsker det, og eventuelt få vurdert sin restarbeidsevne, om de ønsker det. Minner om at bare ti prosent av de mellom 70 og 80 år mottar helsetjenester.
Eldre er ingen tsunami
Ord betyr noe, det skaper holdninger som igjen fører til tiltak. Men vi er ingen truende bølge. Eldre beskyldes også for å ta de unges pensjon, og for å ha hatt en oljesmurt fest som etterlater en bakrus til de unge. Beskrivelser som er så stigmatiserende at de ikke ville vært godtatt brukt om andre grupper, som for eksempel om etnisitet eller funksjonsdyktighet.
Kritikken er farlig polariserende. Det var dagens eldre som arvet tidenes bakrus, i et sønderskutt og fattig land etter krigen. Og som bygget det opp med nøysomhet og hardt arbeid. Først med oljefunnene på -70-tallet kom velstanden. Og med den ble det investert i skoler, sykehus, forsvar, veier osv.
Og fordi dagens eldre var kloke nok til å lage et pensjonsfond, nøysomme nok til å følge en handlingsregel på kun 3 prosent og forsiktige nok til å holde på et inflasjonsmål på 2 prosent, kan dagens unge se frem til en saftig arv. Fondet er på hele 15.000 milliarder kroner, hvilket vil si en arv på 2,7 millioner per innbygger. Det kan neppe kalles en økonomisk bakrus.
Ensomhet er vår tids pandemi
Også eldre er en uensartet gruppe, individer med ulike interesser og behov, ulik økonomisk situasjon og varierende helse. Og de har krav på å få velge selv. Dagens eldregenerasjon sto på barrikadene for kvinners rettigheter, peace and love, og vil neppe godta å avskiltes til en uverdig alderdom. Men vår største utfordring er ikke penger, men varme hender.
Det fødes under halvannet barn per par, og uten innvandring går folketallet ned. Og i 2030 møtes den demografiske kurven. Så vi må tenke nytt om hvordan vi organisere samfunnet for å ha bedre livskvalitet i alle livets faser.
Det er en økende andel en-personshusholdninger i landet, og mange eldre sier ensomhet er det tyngste ved å bli gammel. Derfor vil en del av løsningen være å bygge trygge og attraktive omsorgsboliger. Private leiligheter, men med felles arealer der man kan møtes, koke sammen, ha kjøkkenhave og aktivitetstilbud. Og med noen på vakt 24/7.
Alderssegregasjon eller intergenerasjonell omsorg
Livsfasene i vår vestlige verden utspiller seg på aldersspesifikke steder som i barnehagen, skolen, arbeidsplassen og aldershjemmet. Det fremmer ensomhet, og tar fra oss gleden og nytten i det å dele hverdagen sammen. Som motvekt har det kommet et nytt begrep, intergenerasjonell omsorg og læring.
Å utvikle sterke bånd med eldre hjelper barn til å få bedre forståelse av hvem de er, hvor de kommer fra og hvordan de passer inn i denne verden. Derfor må vi skape arenaer for å være sammen, barn, voksne, middelaldrende og eldre, syke som friske.
Mulighetene er ubegrenset, og vi må bruke kreativitet og raushet til å få alle ombord på MS Norge som likeverdig mannskap. Men, vi må også selv ta ansvar for å forberede en god alderdom. Vi må spare til pensjon, planlegge for boligskifte, holde oss i form, sørge for gode relasjoner med venner og familie, og gjøre mer av det vi elsker å gjøre. Valget er vårt!