Sissel Lagesen 7. Kandidat Sortland Venstre
I familier der foreldrene har svak eller ingen tilknytning til arbeidsmarkedet, lever mange barn i fattigdom siden velferdsstatens ytelser er under fattigdomsgrensa.
Arbeid er en kilde til sosiale relasjoner, identitet, personlig vekst og økonomisk trygghet. Derfor kan arbeid være helsefremmende. Men arbeid og arbeidsmiljø kan også være for krevende ved sykdom, noen faller ut av arbeidslivet av ulike årsaker og får vesentlig lavere inntekt.
Ett av ti barn vokser opp i vedvarende lavinntektsfamilier i Norge.
Disse barna har dårligere boforhold, mer stress og uforutsigbarhet i hjemmet enn klassekameratene. De kan ha et mindre næringsrikt kosthold, og de opplever ofte at de ikke har råd til å være med på det som klassekameratene gjør.
Barna gjør det dårligere på skolen, fullfører ikke videregående skole og færre lykkes med å komme seg i arbeid som voksne og har i tillegg lavere lønninger enn andre.
Sosiale forskjeller kan sees tidlig i barndommen. Barna kan ha mindre av de viktige grunnleggende ferdigheter for å nyttiggjøre seg læringsmuligheter i skolen. Dette kan igjen forklares med at foreldrene har mindre emosjonell og kognitiv kapasitet til å gi trygghet, omsorg og støtte.
Foreldre som daglig kjenner på bekymringen for å få hverdagen til å gå rundt, på skammen, ensomheten og kampen for verdighet, får mindre mentalt overskudd og frarøves derfor muligheten for å være tilstrekkelig til stede for egne barn.
Det er barna som blir store tapere på sikt og paradokset er at dette er en villet politikk.
Det har det vært bred politisk enighet om arbeidslinja, – det skal lønne seg å jobbe. Ja det skal lønne seg å jobbe, men klarer man ikke å stå i jobb grunnet sykdom så er det barna som til slutt er taperne.
Resultatet er at det offentlige tjenesteapparatet utfordres da både fattigdom og uførhet ofte går i arv. For å styrke oppvekstsvilkårene for barn i lavinntekt må det tas hensyn til barnas levestandard og til de bakenforliggende årsakene til foreldrenes manglende arbeidsevne. Det må jobbes langsiktig, tverrfaglig og kunnskapsbasert.
Det er viktig å balansere arbeidslinja slik at alle kan delta i samfunnsutviklingen. Å bryte barrierer allerede i barnehage, skole og i fritidsaktiviteter bidrar til å hindre at fattigdom og uførhet går i arv.
Kompenserende tiltak kan bidra til å skape en forutsigbar og trygg økonomisk base for familier der det ikke er realistisk å oppnå arbeid og selvforsørgelse. Det kan gjøres gjennom målrettede kontantytelser og støtteordninger i tillegg til universelle velferdsordninger.
Barnas grunnleggende rettigheter må være i fokus slik at arbeidslinja ikke blir en fattigdomslinje der samfunnet «produserer nye fattige»Det er på tide å spørre seg om arbeidslinja alltid er til barnets beste, eller finnes det bedre alternativ?
Venstre har som motto, frihet for den enkelte -ansvar for hverandre.
Vi har et ansvar for at det som alltid skal veie tyngst, er hensynet til hva som er til barnets beste