Høyres bystyrerepresentant Arve Stokkelien har en «utblåsning» i FVN som han kaller det
på Facebook. I innlegget hans kommer den frustrasjonen og avmakten vi voksne kjenner på,
til syne når det er snakk om barn man ikke makter å grensesette.
I flere saker i mediene har vi sett unge mennesker utføre grov kriminalitet på Sørlandet.
NRK-artikkelen slår alarm om brutal ungdomsvold, og her får vi innblikk i at jenter utøver
grov vold mot jevngamle, intetanende og uskyldige ofre. Volden blir publisert på sosiale
medier til enda større ydmykelse for dem volden har vært rettet mot. Dette er atferd vi som
samfunn ikke kan akseptere eller skal godta.
Stokkelien etterlyser i kronikken sin, måter å begrense disse barna på. Høyre krever større
bruk av tvangsmidler og måter å kontrollere disse barna på. Venstre mener at vi i stedet bør
stille oss spørsmålet: Hvordan skal vi beskytte samfunnet, ofre og mulige nye ofre, samtidig
som vi ivaretar barna som utøver kriminalitet og som kan befinne seg på kanten av
samfunnet vårt.
Ungdommer på kanten kan være de som utøver vold, raner, begår hærverk, ruser seg eller
bare ikke finner plassen sin i klassemiljøet eller i nærmiljøet sitt. Siden jeg var en av disse
ungdommene når jeg vokste opp, var det lett for meg og identifiserte meg med de andre
ungdommene der. Det var lett fordi de også opplevde avstand til samfunnet. Dette ble vårt
fellesskap og vår unnskyldning for å «ta igjen». Så av erfaring kan jeg si at det ikke er
ekskludering, tvang eller straff som skal til for at ungdommer på Sørlandet skal ta bedre valg
for seg selv. Disse virkemidlene fører bare til enda større avstand.
Det som var viktig for meg i oppveksten var at jeg ble sett av voksne som gjorde seg viktige i
livet mitt. De gjorde seg viktige ved å stole på meg og gi meg tillitt. Voksne som jeg over tid
lærte å stole på og som kom i posisjon til å gi meg gode råd og veiledning. Voksne som
bøyde reglene litt for at jeg skulle komme videre i skolegangen. Voksne som lot meg feile og
lære av dem. Voksne som ikke ga meg opp på tross av dårlige valg.
Vi i Venstre mener at istedenfor å bruke tvang og ekskludere disse ungdommene, så må vi
inkludere dem. Vi må sette inn nok ressurser slik at vi kan skape tillitt og bygge relasjoner inn
i ungdomsmiljøene. Vi må ha miljøterapeuter inn i skolene, ungdomsklubbene og
nærmiljøene. Vi må prøve nye metoder både fra private, ideelle og offentlige, og vi må starte
veldig tidlig. Tiltakene og aktivitetene som skal endre retning for ungdommer fra Agder, må
komme fra ungdommene selv, i samarbeid med voksne som har gjort seg tilliten deres
fortjent.
Tidlig innsats blir ofte brukt av politikere i valgår. Vi hører tidlig innsats som et honnørord uten
at ressursene til å iverksette følger med. Dette mener vi i Venstre gjør liten forskjell. Tidlig
innsats med nok ressurser mener vi er en investering i livene til innbyggerne i Agder og til
deres deltakelse i samfunnet.
Jeg vet av personlig erfaring at Arve er en lærer som inkluderer elevene sine. Hans forslag til
virkemidler virker for meg som uttrykk for den frustrasjonen og maktesløsheten vi som
samfunn opplever i møte med disse barna. Jeg tror vi ofte ender opp med sanksjoner for å
stoppe uønsket atferd fordi vi ikke har kunnskap eller ressurser nok til å bruke andre
metoder. Det er på tide at vi endrer metode slik at vi skaper enda flere trygge unge voksne
samfunnsdeltakere.
Per-Helge A. Kalvehagen
Leder Agder Venstre
3. Kandidat fylkesvalget