Å tillegge noen yrkestittelen spekulant gjøres ofte for å stigmatisere vedkommende i visshet om at det fører til omdømme tap. Det er ofte ødeleggende for en virksomhet siden det kan lede til skepsis blant forretningsforbindelser, de som arbeider i selskapet blir satt i forlegenhet osv.
Andre næringsdrivende enn fiskere som vil realisere en gevinst ved salg av anleggsmiddel kalles sjelden eller aldri for spekulanter. Gevinsten reinvesteres gjerne i mer tjenlig utstyr for å bedre inntjeningen. Slik er det også med fiskerne.
Påstand: «Lovverket som regulerer fiskeriene skulle aldri legge til rette for å tjene seg rik på handel med rettigheter, men for å sikre bosetting og sysselsetting i kystsamfunn»
Bosetting og sysselsetting sikres av ei konkurransekraftig næring, noe lovverket har lagt til rette for!
At strukturpolitikken ensidig er den store stygge ulven, er ikke helt tilfellet. Vi må se på hva som faktisk er viktig.
I et distriktspolitisk perspektiv er det er avgjørende viktig å kunne tilby helårige og attraktive distriktsarbeidsplasser, og det er konkurransekraften som avgjør om vi skal lykkes.
Påstand: «Når ei lita gruppe driver økonomisk spekulasjon som stenger fellesskapet ute fra nasjonale ressurser, er følgen er at fiskeriavhengige lokalsamfunn blir utarmet.»
Kvotesystemet er en av flere faktorer som påvirker sjømatindustriens konkurransekraft. Denne konkurransekraften er avgjørende for muligheten til å tilby viktige helårige og attraktive arbeidsplasser.
Kvotesystemet har i seg selv i utgangspunktet liten betydning for hvor mye fisk som landes, og dermed heller ingen stor betydning for hvor mye råstoff som gjøres tilgjengelig for fiskeindustrien.
Kvotesystemet kan imidlertid ha betydning for hvor og når fisken fanges. Kvotesystemet har også betydning for strukturen i flåteleddet, som igjen påvirker hvor mye som landes hver gang fartøyet leverer fangst og hvilken mottakskapasitet landanleggene må være utstyrt med.
Utredning av sjømatindustriens rammevilkår konkluderte med at den relativt lave verdiskapingen i fiskeindustrien i noen grad skyldes reguleringer i flåteleddet som svekker lønnsomheten i landindustrien. Samtidig er andre faktorer enn kvotesystemet vel så viktige for å forklare at verdiskapingen i den sjømatbaserte verdikjeden er ulikt fordelt.
At verdiskapingen er ujevnt fordelt, betyr imidlertid ikke nødvendigvis at fordelingen er feil. Faktorer som forklarer høy lønnsomheter er at vi har hatt en vellykket forvaltning av de viktigste fiskebestandene, at adgangen til fiskeriene er lukket, og at det er gjennomført effektiviseringstiltak blant dem som fisker.
I fiskeindustrien er det derimot fri etablering. Det er derfor ikke overraskende at lønnsomheten og verdiskapingen er høyere i flåteleddet enn i industrien.
Selv om andelen av bearbeidet norsk sjømat har vært fallende over tid, er det likevel muligheter for å øke bearbeidingen fremover, blant annet gjennom satsing på automatisering og robotisering, samt gjennom å dra nytte av økende konsumentkrav til sporbarhet og bærekraftig produksjon.
Alt dette må gjenspeiles i den politikken som føres og det lovverket som regulerer næringa. Det sies at det å være liberal er å ha rett 10 år for tidlig. Det handler om å evne og se de nye trendene som legger grunnlaget for fremtidens fiskerinæring i et samfunn som er i stadig endring. Dette er motsatsen til at «Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende.», noe som kjennetegner venstresidens politiske løsninger.