Venstre sier nei til mer vindkraft i Marker. Velgerne vet hvilket parti som har troverdighet i vindkraftsaken!
Marker trenger en plan for forsvarlig opprydding den dag konsesjonsperioden for eksisterende anlegg utløper!
Venstre sier ja til solkraft på områder som allerede er tatt i bruk til næringsformål og boliger!
Marker, mot og møller
Markir – slik het våre bygder i eldre tid. Den gang Snorre skrev om de gamle norske kongene. Da Sverre heiste opprørsfanen mot stormenn og under-trykkere. Fra Markir hentet han dem, – birkebeinerne som brakte færøyingen kongemakten i Norge. Som skjenket den preste-lærde mot og kongen styrke til å tale Roma midt imot, slik Bjørnson diktet.
Kjernen i landskapet med urgammel sagasus, det er dagens Marker. Mer likt østlige brødres Värmland enn vestlige frenders Borgarsyssel. Åpne rydninger ved bredden av langstrakte sjøer. Skoger og tjern, elver og bekker. Velstelte gårder, hus og hytter. Hvor kirkenes tårn og spir – fra Rødenes i nord til Øymark i sør – gjennom hundretalls år har vist mennesker retning for rettferds liv og salig slutt. Natur og kultur – skjøttet så sårt gjennom tider ingen kan telle.
Og midt i: Ørje, stedet ved fossen og slusene. Med kanalen som åpnet for handel og industri. Forlagt i fortids forsvarslinje mot fordums fiende, nå vår venn. Bevegende ord bød Breda Bull om dødsmerkede dragoner ved Ørje bro: Om favnstor frykt og grenseløs glede. Om ferdig festning eller forfallent fort: Med myndig mot mælte Michelsen i Klarälvens Karlstad: » Ofres Ørje, døren åpen står til landets hjerte! «Markir – der ufred rådet. Men hvor krigsfrykt måtte vike for varig vennskap. Da livgivende ord seiret over dødbringende ild. Den gang drevent diplomati var sterkere enn militær makt. Da krigens forfengelighet tapte for fredens fornuft. Den gang det fantes statsmenn til.
Marker – «skoger» som det heter når norrønt mål ikles vår tids drakt. Fortsatt må navnet forplikte. Også oss som kom etter dem som bygde gård på grunn i sjøkant og skog. Som åpnet for årviss åker i granmørkt grenseland. Følge dem som gjorde tett skog mindre tung. Men naturen skjendes av skrammel og skrot. Sjøene av slam og søle. Skogene av uvettig utviklingstro, en lære som lyder egne lover. Hvor «dispensasjon» blir dagens dogme, og lov-tvistig ferd blir gyldig vei.
Kjølens kant – grensen mot grannefolkets Töcksmark – evig trodde vi den var. Nå er den brutt. Av søyler av stål og sammenføyde vinger. Av dødsmaskiner som dreper flyvende venner. Som maler til mos mygg og annet kryp. Og flere skal de bli. Vil igjen høyrest gran vike for nye møllers metallskog? I sør like til Nebbas spiss? I nord så langt som Kjølen rekker? Fordres fallen furu nok en gang for flyktig fest?
Så markinger, birkebeiner-ætlinger, innfødt som farende, hyttefolk som bufast: Våkn opp! Heis fanen som på Sverres tid! Å være imot er å ha mot! Ikke vil nye master i Markers skadede skoger redde Europas rop om kraft!
Asbjørn Brandsrud/2022