Det skulle være unødvendig å slå fast at pressefriheten her til lands nyter helt andre vilkår. Likevel er det sider ved vår forvaltning som gjør det nødvendig for pressen til stadighet å påtale overtramp fra myndighetene når det gjelder åpenhet og innsynsmuligheter. Mens totalitære makter ofte fører kamp i åpent lende mot «plagsomme» medier har demokratiske regimer det stundom med regelmessig begrensning i innsyn i saker som behandles. Mens diktatorer argumenterer med fiendebilder, lukker myndighetene i demokratiske systemer seg inne med begrunnelse i effektivitet og behov for arbeidsro. Det gjør kampen for pressefriheten i vårt land mer subtil. Ikke alle forstår betydningen av åpne møter, dokumenter og arbeidsprosesser før de gjelder dem selv.
Fire nylige eksempler kan belyse hvorfor det kan være nødvendig å slå åpenhet-alarm selv i vårt tilsynelatende transparente styringssystem:
- Regjeringens nylige forslag om å begrense innsyn i departementenes postjournaler. Interne arbeidsdokumenter er det som kjent hjemmel for å unnta fra presseinnsyn, men selve dokumenttitlene med tema, avsender, dato etc har til nå måttet føres i journalene. Dette har regjeringen nå foreslått å fjerne og med dette begrense tilgangen til å få vite hva statsforvaltningen holder på med. Kritikken fra presseorganisasjonene har ikke latt vente på seg.
- Nylig har Østlandspostens redaktør vunnet en sak om innsyn i Larvik kommunes interne møteportal, kalt «bobla». Møteportalen dreier seg om at kommunestyre- og utvalgsrepresentanter kan legge inn spørsmål og forslag på en side i kommunens datasystem i forkant av offentlige møter. Disse kan også endres fram til- og underveis i møtene. Svært mange kommuner i Norge benytter seg av slike ordninger, men avisredaktøren mente denne lukkede formen for politisk kontakt var i strid med både Kommuneloven og Offentleglova. Hans klage ble først avvist av statsforvalter, men etter et par års saksbehandling endte den på sivilombudets bord som ga ham medhold. Dette har nå ført til frenetisk aktivitet i en rekke kommuner i Vestfold og Telemark som åpenbart må legge om sine rutiner raskt.
- Det er gjennomgående praksis i norske kommuner at svar og innspill i høringer ikke offentliggjøres før administrasjonen har bearbeidet og kommentert dem. Dette er en helt annen praksis enn den statlige myndigheter benytter. I departementene offentliggjøres høringssvar fortløpende etter hvert som de sendes inn. Det burde være selvsagt at også kommunene fulgte samme praksis for på denne måten å oppmuntre til lokalt engasjement og debatt. Dette ble tatt opp av Venstre i siste kommunestyre i Færder. Ordførerens svar var begrunnet med at kommunen ikke har på plass et datasystem som kan håndtere slike høringsrutiner. Det bør således ikke være noe annet enn spørsmål om tid før slike rutiner endres i alle kommuner som er i samme situasjon som Færder.
- Nok et eksempel fra Færder der et møte i kommunens helseutvalg ble bestemt lukket uten at kommunelovens bestemmelser om vedtak i slike saker ble fulgt. Begrunnelsen var lovpålagt taushetsplikt og utvalgsleder påla også alle medlemmene i utvalget taushet om de opplysningene som ble lagt fram, til tross for at pasienten det dreide seg om hadde bedt om at saken ble behandlet i offentlighet. Dermed fikk heller ikke pressen (les: offentligheten) anledning til å ta del i den kraftige selvkritikken som virksomhetsleder fremførte på vegne av kommunen. Saken er i dag oversendt Kontrollutvalget i Færder. Da de sviktende rutinene for åpenhet/lukking av møter ble påtalt i Tønsbergs Blad, kommenterte avisen på lederplass:
«Innbyggerne på øyene har et selvsagt krav på å få vite hvor bra eller dårlig omsorgstjenesten fungerer. Det er ikke det som skjer bak lukkede dører som skaper tillit. Det er det åpenhet og informasjon som gjør.»
Det siste poenget er viktig. Pressefrihet har med demokratisk tillit å gjøre. Men det dreier seg også om innbyggeres årvåkenhet. Vi får som regel den forvaltning, og de politikerne vi fortjener. Stats-, fylkes- og kommuneadministrasjon har til enhver tid strenge krav til effektivisering og rask saksbehandling hengende over seg og fristelsen til å stenge seg inne bak lukkede dører for å hindre brysom oppmerksomhet fra mediene, kan være stor, og tid er som kjent penger.
Men det er i slike tilfeller vi bør tenke over at kostnadene ved å begrense pressefrihet og -innsyn på lengre sikt kan være mye større.
Carl-Erik Grimstad, kommunestyrerepresentant i Færder (V) og førsteamanuensis i journalistikk, Høyskolen Kristiania
