I dag er det ett år siden Russland startet sin fullskala krig mot Ukraina. Min, din og Europas frihet avhenger av at ukrainerne vinner. Venstre har støttet Ukraina siden krigen startet. Vi vil stå ved deres side så lenge de trenger oss.
Få hadde trodd det vi våknet til 24. februar i fjor, da vi så bildene av eksplosjoner flere steder i Ukraina. De skulle vise seg å bare bli de første i rekken. Siden så vi bildene familiene som måtte skilles på grensen, med barn og kvinner som strakte seg ut av togvinduer for å vinke til sine fedre og kjærester som måtte bli igjen. Deretter pulveriserte boligblokker, skolebygg, barnehager, sykehus. Massegraver. Millioner av flyktninger, titusenvis til Norge. 90 ukrainere i Kragerø!
Krigen har vendt tilbake til Europa, med et omfang og en brutalitet vi ikke har sett siden andre verdenskrig. Det er ikke en krig mellom Russland og Ukraina, men en krig mellom diktatur og demokrati, mellom tilbake steg og framgang, mellom det autoritære og de liberale verdiene. Slaget står til syvende og sist om vår felles frihet på dette kontinentet. Det angår i høyeste grad også oss.
Nå markerer vi ett år med fullskala krig, men også at Ukraina har vært invadert av Russland i ni år. Da ble Krim annektert. Og selv om volden har eskalert og elendigheten trukket ut, lever også håpet. Putin har ikke lykkes. På denne dagen i fjor var planen å okkupere Ukraina i løpet av noen dager. De kjemper fortsatt. Det meste av landet er fortsatt fritt.
Ukraina tar kampen for seg selv og alle oss. Da er det selvsagt at Norge må stille opp. I forrige uke lovet vi å støtte ukrainerne med 75 milliarder kroner de neste årene. Nøyaktig det beløpet Venstre tok til orde for i høst. Det kan bli mer. Flere land har kommet med liknende løfter. Krigen har ført Europa tettere sammen. Bagateller er lagt til side. Vi er ett lag – for frihet. Framover blir det viktig å følge opp forpliktelsene våre. Vi må anse løftene som et gulv og et minimumskrav – ikke et tak.
Nå trenger vi et samlet NATO og et sterkt EU. Handlekraftig samarbeid og koordinasjon på tvers av nasjonar. Når det gjelder energipolitikk, våpenkjøp, humanitær støtte og fordeling av flyktninger. Stadig forsterkede, felles sanksjoner mot Putin. Det hadde han nok ikke sett for seg. Slik opererer ikke han.
Vi merker konsekvensene av krigen i hverdagen vår. Prisene stiger. Kanskje har vi fått nye naboer som har reist fra alt og skal finne trygghet og mening på nytt. Uten noen av de de er mest glad i. Det kan koste oss litt å være solidariske og stå skulder med skulder med Ukraina. Men det er så mye mer verdifullt. Og den eneste måten vi kan vinne på, på sikt.
Årene som kommer blir avgjørende for hvilken retning verden og Europa tar. De vil sannsynligvis bli enda mer krevende enn året som nå har gått. Men vi må holde ut, sammen. Kjempe oss framover. Leve Ukraina.