Sortland Venstre vil uttale seg i forhold til 3 sentrale forhold:
1. Fordeling av strukturgevinst fra utløpt tidsbegrensning i strukturkvoteordningen.
Det er et betydelig potensial for å redusere utslipp gjennom nye og miljøvennlige teknologier. Noe av strukturgevinsten må gå til tiltak som bidrar til reduksjon av klimagasser. Det være seg tilskudd i form av kvoter eller finansiell støtte til fiskere som iverksetter tiltak for å begrense utslipp av klimagasser. I tillegg må noe av strukturgevinsten benyttes til å stimulere til omlegging av drift i retning av mer miljøvennlig fiske.
2. Rammebetingelser for den minste kystflåten.
De som velger å satse på mindre fartøy må ha like rettigheter som andre. Det har de ikke siden de er avskåret fra samme muligheten for strukturering som de har i de andre fartøygruppene.
Fartøy under 11 meter må i et kvotesystem med høy legitimitet ha samme rammebetingelser som andre fartøy. Sjarkene tillegges et betydelig ansvar for å nå politiske målsetninger som regjeringen anser viktigere enn fartøyenes behov for bedriftsøkonomisk lønnsomhet.
Vil strukturering true det kystnære aktive fisket?
Fartøy som disponerer ca. 50% av kvotene befinner seg i store havner der det også finnes større kystfartøy og gode mottaksanlegg. I tillegg er det sjarker fra nærliggende kommuner uten mottak som også leverer sine fangster i disse havnene fordi det faktisk ikke er mottak i egen kommune.
Mange i gruppen gjør det samme som de større fartøyene. De fangster når fisken er tilgjengelig. De bidrar ikke i vesentlig grad til å forlenge sesongen, eller til større eller mindre grad av helårige arbeidsplasser enn andre fartøygrupper.
Ved ei strukturering vil vi ikke oppleve at fartøyene uten videre endrer leveringsmønster. De vil mest sannsynlig fortsette å levere sine fangster i de havnene de allerede leverer i. Fartøyene blir færre – ikke større. De vil fortsatt være under 11 meter, og fortsatt fiske kystnært.
Bedre lønnsomhet for både fartøy og mottaksanlegg.
Vi har tidvis opplevd at mottak har betalt dårligere pris på leveranser fra sjarkene, fordi det har vært mer arbeidskrevende å ta imot fangster fra disse. Mottaksanlegg er tjent med færre sjarker som leverer større kvantum. Håndteringskostnadene blir mindre og lønnsomheten bedre for både sjø- og landsiden.
Kvotegrunnlaget for gruppen vil være det samme. De vil levere samme kvantum fisk, men antall fartøy i gruppen blir færre. Ikke minst vil fisket foregå med færre og mer utslippsvennlige fartøy.
Vil ei strukturordning gi ei geografisk omfordeling, og medføre konsentrasjon på kapitalsterke hender?
Kritikerne at ei strukturordning i fartøygruppen mener det vil føre til ei geografisk omfordeling og konsentrasjon på de mest kapitalsterke hendene, i strid med intensjonen om å bevare et kystnært aktivt fiske.
Kun 80 % av kvoten fra det oppkjøpte fartøyet blir overført til ny eier. De resterende 20 % fordeles på alle i samme størrelsesgruppe. Slik vil strukturering gagne alle, også de som ikke velger å benytte seg av ei strukturordning.
Det vil fortsatt være ei åpen gruppe som ikke er gjenstand for «geografisk omfordeling, eller medføre noen konsentrasjon på kapitalsterke hender.»
Vil ei strukturordning ramme rekrutteringen i vesentlig grad?
Åpen gruppe i torskefiskeriene har vært en viktig arena for bl.a. rekruttering.
Fiskere under 30 år i åpen gruppe bør ha anledning til å søke om et bonustillegg til rekrutteringskvoten, eksempelvis et tillegg på 80 % i en periode på 5 år. Med ei slik ordning vil unge fiskere kunne bygge seg opp økonomisk og kunne kjøpe seg inn i de lukkede fiskeriene. Ei strukturordning vil ikke rokere med dette tjenlige forslaget.
Over tid vil trolig fisketillatelser bli overført til fartøy som driver fiske i tilknytning til store fiskerihavner med naturgitte fortrinn. Det er ikke ei strukturkvoteordning som er avgjørende, men markedsmekanismer.
Større fartøy står fritt til å levere til de mottakene som betaler best pris for råstoffet. Stedbundne sjarker har ikke samme mulighet til dette pga. fartøystørrelsen, seilingstid, og værforhold. Virkemidler må være fartøynøytrale, og sjarkene må underlegges samme reguleringsregime som større fartøygrupper.
3. Gruppeinndeling i kystfiskeflåten og relevante størrelsesbegrensninger.
For å få redusert klimagassutslippene bør fartøy som er utformet på en særskilt miljøvennlig måte kunne ha en større lengde når det er formålstjenlig.
Alle lengde begrensninger i fiskeflåten er av det onde, og den lite tjenlige skrogutformingen på “paragraf” fartøy gir økt forbruk av fossilt drivstoff. Av miljøhensyn bør derfor inndeling av gruppene gjøres etter andre kriterier enn lengde, i.e. lasteromsvolum. Det vil bidra til at utslippene fra innenriks sjøfart og fiske halveres innen 2030, og det er i tråd med uttalt målsetting.