Samfunnet har alltid hatt lett for å velge ekstra byrder fremfor ekstra hjelp, for de som trenger det mest. Tiggerforbudet i Bjørnafjorden er dessverre et treffende eksempel.
Forbud er på generelt grunnlag noe vi ønsker minst mulig av, det gjør livet vanskeligere. Når de likevel eksisterer er det fordi fellesskapets interesser og utsatte grupper må ivaretas. Derfor har vi i Norge forbud mot organisert kriminalitet og andre former for aggressiv upassende oppførsel.
Nettopp organisert kriminalitet og tigging preget samfunnsdebatten for 5 år siden. Kriminelle miljøer misbrukte tiggere til egen vinning, og det ble vanskelig å skille de som har det så vanskelig at de setter seg på gaten, fra de som blir utnyttet av bakmenn. I gamle Os kommune valgte de derfor forbudslinjen, fornyet i Bjørnafjorden kommune med en noe overraskende koalisjon mellom de som er stolte over forbudet, FRP og H, og de som vi forventer vil praktisere Bibelens nestekjærlighet, KRF og PDK (utbryter fra FRP), i tillegg til to som har et sosialt perspektiv i AP, en fra SP og enda en utbryter (fra SP). I 2022 er altså Bjørnafjorden kommune landets eneste kommune med tiggerforbud, dog med en formulering som forsøker å skille organisert kriminalitet fra et reelt behov om hjelp.
Men la oss være tydelig. Uavhengig av formuleringer er tiggerforbudet i Bjørnafjorden en ekstra barriere for de som virkelig trenger hjelp. Vi kan snakke mye om at vi har andre virkemidler, men det er disse virkemidlene som ikke fungerer når et menneske går til gaten med to tomme hender. Når dette mennesket endelig har turt å ta steget ut, skal vi da vurdere om det er et reelt behov? Flertallet er tilsynelatende fornøyd med en ekstra barriere, nå vårt vedtatte verdisett i Bjørnafjorden kommune. Tenk om vi kunne vært rausere. Om vi kunne fjerne mistenkeliggjøringen av de som har de vanskeligst.
Skillet mellom ekte og falske tiggere har vi diskutert i flere hundre år, fra Luther på 1500-tallet, til Christian IV på 1600-tallet, til Tukthusforordningen i 1741. I sistnevnte ordning skulle ekte fattige få hjelp, mens uverdige fattige ble satt i tukthuset. Tukthuset var en tvangsarbeidsinstitusjon som skulle virke oppdragende og avskrekkende for å minske antall tiggere. Felles for både dagens og de historiske ordningene er menneskene som tilfeldigvis blir ofre for systemet. Vi har alltid hatt lett for å legge ekstra byrder på de som trenger ekstra hjelp.
Kan vi ta et oppgjør med denne holdningen? Det er fullt mulig å la politiet bruke sine eksisterende lovhjemler i arbeidet mot organisert kriminalitet, så kan vi konsentrere oss om å forsvare menneskers rett til å be om hjelp
Kristian Notland Harnes / Lokallagsleder Bjørnafjorden Venstre