– Uten Venstre ville jeg aldri blitt helt fri

Etter valget i fjor gikk Abid fra å være kultur- og likestillingsminister til utdanningspolitisk talsperson i Venstres stortingsgruppe. Omtrent samtidig ga han ut oppvekstbiografien «Min skyld», som fortsatt topper alle bestselgerlister. Vi fikk intervjue ham til Venstres nyhetsbrev i en sjelden, tom luke i kalenderen.

Norske jordbær og pakistanske mango

Hvordan har du det akkurat nå?

– Ja, jeg har det ganske bra! I går kom jeg hjem fra Beirut med kona mi, Nadia. Vi var der for å feire at hun har levert doktorgraden sin. Etter noen festlige dager der, ble vi rammet av SAS-streik. Så det ble litt via-via-via. Men vi kom oss heldigvis tilbake.

Hva er sommer for deg, generelt?

– Å spise norske, deilige jordbær og pakistanske mango. Sammen. Den kombinasjonen er helt herlig. Gjerne litt vaniljeis ved siden av. Så må det være litt bading med barna. Nå er de kommet i den alderen hvor de sykler eller tar bussen med venner, og slipper å tenke på foreldrene. Heldigvis er de svømmedyktige.

Men har politikere ferie?

– jeg sier «ferie» i anførselstegn, for jeg er jo ikke fysisk på Stortinget. Men jeg svarer jo på mail, sms og pressehenvendelser hver eneste dag, og leser alle nettavisene. Jeg tenker at jeg har ferie. Men det hører med til det å være politiker at det ikke er mulig å koble helt ut.

Sa nei til å stå på liste

Apropos politiker, når meldte du deg egentlig inn i Venstre?

– I lokalvalget 2003 ble jeg spurt om å stå på Oslo Venstres liste. Men jeg sa nei, fordi jeg skulle til Oxford, hvor jeg hadde fått fullfinansiert stipend. Jeg tror ikke jeg meldte meg inn i Venstre før noen år etterpå. Etter at jeg kom tilbake fra Oxford, flyttet vi til Bærum. Så ble jeg spurt om å stå på lista deres til lokalvalget i 2007. Jeg sa ja, og meldte meg inn i Akershus Venstre.

Kom spørsmålet om å stå på liste helt ut av det blå?

– Nei, altså jeg satt i Kriminalitetsforebyggende råd, som Odd Einar Dørum hadde vært leder av. Jeg var litt fascinert av den liberale tankegangen. Det var Justis- og sosialpolitikk som var min inngang til Venstre.

Nye standpunkt, samme grunnverdier

Hva er forskjellen på det Venstre du meldte deg inn i, og det Venstre som er i dag?

– Jeg tror grunnverdiene i Venstre er de samme, selv om vi har endra – eller tydeliggjort – politiske standpunkt. Vi var jo et relativt uttalt nei til EU-parti på det tidspunktet. I hvert fall ikke et ja-parti. I beste fall et «tja, dette gidder vi ikke å snakke om»-parti.

I beste fall et ‘tja, dette gidder vi ikke snakke om’-parti.

– Jeg tror også vi har flytta oss litt mer mot sentrum på en del standpunkt som jeg var veldig engasjert i fra starten av, som innvandring, krav til integrering og norskkunnskaper og henteekteskap og den type ting –jeg tror Venstre da hadde standpunkt langt mer til venstre enn det jeg hadde.

Endret standpunkt om legalisering

– Føler du deg mer hjemme i dagens Venstre enn i det som du meldte deg inn i den gangen?

– Ja. På én måte har Venstre endret standpunkt, men på veldig mye har også jeg endret standpunkt. Selv om alle var enige om rusreformen, så har standpunktene vært blandede. Disse verdisakene er utrolig vanskelige.

– Det er ikke lett å ta standpunkt i legaliseringsspørsmålet, for eksempel. Det er gode argumenter i alle retninger. Inntil nylig har jeg tenkt at «avkriminalisering er vi alle enige om, men legalisering er å gå for langt». Men etter å ha vært i gode diskusjoner med både Unge Venstre-folk og voksne Venstre-folk har jeg nå et annet standpunkt.

– Det standpunktet har Venstre vært med på å modne meg på. Det har tatt noen år. Men heldigvis – i Venstre er det mulig å få aksept for at du endrer mening. Og sånn må jo politikken være.

Ville aldri blitt helt fri uten Venstre

Å endre mening har vært del av en personlig og politisk prosess for Abid:

– Jeg kom jo fra en oppvekst og familie med mange konservative holdninger. Selv om jeg meldte meg inn i Venstre var ikke alle holdningene mine ferdigslepet. Og derfor står det også i takkeordet i boka mi at uten alle partivennene jeg møtte og diskusjonene vi har hatt, ville jeg heller aldri blitt helt ut fri. Så Venstre for meg har også vært verdiutviklende og verdiliberaliserende.

Håper Venstre vil rendyrke det liberale

Abid har klare meninger om hvilken retning bør ta videre:

– Nå er jo jeg blitt så voksen at jeg også tør å si ting som kan være upopulære. Jeg håper at Venstre i neste stortingsvalgsprogram er rendyrket liberalt. At vi tør å si ting som andre ikke tør å si. Så får vi heller ta de vanskelige diskusjonene.

– Jeg tror at Venstre som et rendyrket liberalt parti, med dagens hovedsaker, sammen med det jeg meldte meg inn for – altså sosiale frihetssaker – vil svare på utfordringene som nye generasjoner spør om.

Venstre som et rendyrket liberalt parti (…) vil svare på utfordringene som nye generasjoner spør om.

– Alle har ikke så like muligheter som vi tror

Hva er den viktigste kampen å ta i Norge i dag?

– Utenom klima og natur, som ligger i bunn, så er det at ikke alle mennesker i Norge i dag har så like muligheter som vi tror. Det er det du ikke tenker over hvis du lever i en såkalt «normal familie».

Abid øker tempoet. Dette er et tema han har reflektert mye rundt. I forbindelse med bokturnéen sin har han også tilbragt mange timer på skoler det siste året, i samtale med ungdommer om dette temaet.

– For har du foreldre hvor én eller begge har utfordringer med rus eller psykisk helse, er voldelige eller uten utdanning eller jobb – alt dette gjør at du ikke får like muligheter som andre.

Han fortsetter:

For disse barna er virkeligheten helt annerledes enn den er for folk flest i verdens frieste land.

– Selv om skolen er der for dem og skal utjevne, så tenker man ikke over hvor stor belastning det er å ha med seg den bagasjen inn på første skoledag. Og etter skolen drar du tilbake til det samme hjemmet. Samme moren som har psykiske utfordringer. Samme faren som har rusutfordringer. Samme familie som har dårlig råd. Du får verken ferie eller delta på fritidsaktiviteter. For disse barna er virkeligheten helt annerledes enn den er for folk flest i verdens frieste land.

– Frihetsreisen skal være mulig for alle

Du har jo skrevet ganske utførlig om din egen frihetsreise i boka, «Min skyld», men er det en reise som er mulig for alle?

– Jeg tror det. Og at det er det Venstres prosjekt også skal være. At den frihetsreisen skal være mulig for alle.

– Mitt bokprosjekt var å synliggjøre det. Og forhåpentligvis vil jeg også gjennom politikken, gjennom det å snakke om frivilligheten, om det sosiale nettverket som er rundt barn og unge der de ferdes, også være med på å jevne ut forskjellene. Hjelpe den ungen til å klare seg, på tross av oddsene hun er født eller vokst opp med.

Det er «the Norwegian dream» som gjelder, for her har vi faktisk et lite samfunn med i utgangspunktet små forskjeller, med sterk frivillighet og hvor folk har sterk lyst til å hjelpe til.

– Vi snakker om «the American dream», men hvis man ser under fasaden i USA, er det jo ikke noe som heter det. Det er «the Norwegian dream» som gjelder, for her har vi faktisk et lite samfunn med i utgangspunktet små forskjeller, med sterk frivillighet og hvor folk har sterk lyst til å hjelpe til.

Målet er å bli enda friere

Hva er du mest stolt over å ha fått til?

– Jeg stolt over at jeg har endret standpunkt og blitt mer liberal enn jeg var da jeg meldte meg inn i Venstre.

Han tenker litt, og fortsetter:

– Det spørsmålet har jeg tenkt på, fordi jeg ble intervjuet av Ole Torp på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Og det siste spørsmålet han tok opp, var jeg så totalt uforberedt på. Han sa, «er du nå fri?» Og mitt første svar, foran alle folkene som satt der, var «ja, det er jeg. Nå er jeg helt ut fri». Men så satt jeg i bilen på vei hjemover og tenkte, «er du egentlig det?» Og det er jeg jo egentlig ikke.

– Så hvis det er noe jeg er stolt over, er det at jeg har blitt såpass fri at jeg kan snakke om frihetsidealene og om at den friheten bør være for alle. Men jeg ser at selv om vi har blitt så frie som vi har, så er vi egentlig ikke ferdige. Målet mitt fremover er å bli enda mer fri.

Hjertesak: svømmedyktige barn

Svømming er en viktig del av Abids somre, men han er også opptatt av den andre siden av statistikken. Fellesferien er høysesong for drukningsulykker. Selv lærte han ikke lærte å svømme eller bli trygg i vann før i voksen alder. Svømmeundervisning for de yngste barna er derfor en hjertesak – og noe han er stolt over.

– Den første saken jeg tok tak i da jeg kom inn på Stortinget i 2013 var svømmeopplæring. Alle sommersesongene skjer det mange drukningsulykker. I Sverige, Danmark og Island er rundt nitti prosent av tiåringene svømmedyktige. Alle nordiske barn tar samme test. I Norge er det femti prosent, sier han.

– Jeg møtte svømmeaktørene. Venstre hadde makt og var i en slags støttepartifunksjon. Allerede i det første budsjettet vi lagde sammen med regjeringen la vi inn et prøveprosjekt med barnehagesvømmeopplæring. Det var bittesmå penger – fem millioner eller noe sånt – med det har vokst. Nå får alle barnehager som søker, gratis svømmeopplæring for barna.

Men av alle små saker, hvorfor er det denne som har vært med deg et tiår, og som engasjerer så voldsomt?

– Fordi det er så grovt urettferdig når barn faller uti vannet og drukner fordi de ikke kan redde sitt eget liv.

– Mange ting man lærer på skolen er ekstremt viktige. Men dette er livsviktig. Det står i læreplanen at barna skal lære å svømme. Men mange foreldre kan ikke svømme sjøl, eller lære barna sine det. Mange foreldre har ikke råd til å sende barna på svømmeundervisning. Derfor er dette det offentliges oppgave. Ingen barn i Norge skal gå rundt og være redde for vann og at de kan falle uti og dø. Alle barn fortjener å kunne redde sitt eget liv.

– Vi skal være tydelige

Selv om han har hatt engasjement for enkeltsaker med seg over lang tid, er ikke Abid tilbakeskuende. Tvert imot har han store planer for tiden framover:

Nå er det ett år til lokalvalget. Hvordan skal vi vinne det?

– Oppgaven er å få politikken vår tydelig kommunisert der ute. Vi skal være likandes politikere. Reise rundt og smile og treffe folk. Guri har jo reist mer enn noen annen partileder det siste året. Det har en smitteeffekt på resten av gruppa. Vi reiser mye. Vi skal hjelpe til og bidra, være løsningsorienterte og fremoverlente og være med og finne de gode, lokale sakene.

Hva vil du si til dem som vurderer å stå på liste?

– Det er jo en ære å bli spurt. Vi vil jo ha de beste folka på liste, så hvis du blir spurt, er det en mulighet for livet. Bare gjør det, du vil ikke angre. Du blir del av et sosialt felleskap og vil lære mye og gjøre mye nytt. Men mest av alt er det gøy!

Hva skulle du selv ønsket at du hadde visst før du påtok deg ditt første politiske verv?

– Hvor gøy det er. Hvor altoppslukende det er. Men – når du først får muligheten – hvor mye du faktisk får gjennomført. Og at det er så kort vei fra lokalpolitikken. Det er liksom to telefoner, fra nesten enhver som er med i et politisk parti, og til partilederen. Og fra partilederen til statsministeren er det én telefon til. Sånn er det å stå på liste for Venstre.

Med den gnisten forsvinner Abid ut i sommerdagen. Påkoblet. (Nesten) fri. Og klar for å gjøre en jobb.