Fiskeriministeren ønsker et sterkere industrifokus i arbeidet med den nye kvotemeldinga, noe jeg mener er klokt. Bearbeidingsutvalget er ferdig med sitt arbeid, og de har pekt på hva som må til for å få til omstilling og fremtidig bærekraftig produksjon i sjømatindustrien. Å se kvotemeldinga og sjømatmeldina i sammenheng er fornuftig.
Selv om fiskeriaktivitet har positiv virkning for noen kommuner, pekes det på i sjømatmeldinga at mer generelle samfunnstrender har sterkere påvirkning på folketallsutviklingen. På tross av dette utmerker Sjømatnæringen seg som en av de næringene som har størst andel av sysselsetting utenfor sentrale strøk.
Sjømatnæringen må i langt større grad en tidligere forholde seg til sterk konkurranse i et globalt marked. Dette fordrer en satsing på produktivitet som ikke alltid er forenlig med det betydelige samfunnsoppdraget som sjømatnæringen er pålagt.
Næringa stilles overfor krav om rasjonalisering, en viss grad av sentralisering av produksjonen og redusert sysselsetting for å oppnå lønnsomhet. Lønnsomhet er helt avgjørende for å opprettholde en levedyktig fiskerinæring. Å snakke om helårlige arbeidsplasser og mer bearbeiding gir ingen mening dersom næringa må ta et hovedansvar for både bosetting og distriktspolitiske målsettinger.
Næringen er eksportavhengig. En diskusjon om tiltak for å sikre økt bearbeiding og helårlige arbeidsplasser, samt det betydelige bidraget sjømatindustrien kan bidra med må anerkjenne dette forholdet.
Sjømatindustrien kan ikke alene sørge for sysselsetting og bosetting i norske kystkommuner. På samme tid må industrien, som baserer seg på bruk av fellesskapets ressurser, forventes å spille en viktig rolle som en del av et større bilde.
Alle regioner har ulike forutsetninger for å lykkes med næringsutvikling. Forskjellene må utnyttes og politiske tiltak må i større grad skreddersys for hver enkelt region. I dette ligger det at man gjennom en strategisk tilnærming må styrke utviklingen på områder hvor regionen på en effektiv måte kan koble ressurser og kompetansefortrinn med markedspotensialet.
Innenfor sjømatnæringen har vi regioner som på ulike måter har utnyttet ulike fortrinn for å kunne lykkes i det internasjonale markedet. Det er viktig å bygge videre på disse fortrinnene, og støtte opp om dem gjennom spissede regional- og distriktspolitiske virkemidler.
Trondsen og Luther skriver at norske myndigheter har tillatt at kvoter samles på færre fartøy ut fra rene bedriftsøkonomiske hensyn, uavhengig av samfunnsøkonomiske konsekvenser for kysten.
De mener at en konsentrasjon av lønnsomme fartøy som lander fangstene i færre kommuner er et problem, og ødelegger utviklingsmulighetene i mange kystsamfunn.
Er virkeligheten slik som Trondsen og Luther beskriver?
Samfunnsøkonomiske lønnsomhetsberegninger skal ikke systematisk legge mest vekt på interessene til dem som penger er minst viktig for.
Det har vært et stort behov for å redusere ulønnsom overkapasitet i fiskeflåten. I møte med disse utfordringene har det vært gjennomført store reformer som har gitt grunnlag for strukturtiltak for å tilpasse fangstkapasiteten til ressursgrunnlaget. Som følge av omfordeling av fiskeressurser til færre og mer effektive fiskere, har økonomien i flåten blitt bedre.
Landindustrien har ikke vært gjennom samme politisk styrte strukturutvikling.
Bearbeidingsutvalget fremhever at regionalisering, der næringsaktiviteten konsentreres på noen steder, er en god utvikling i møte med en negativ demografiutvikling. Den politiske innsatsen må rettes mot tiltak for å styrke tilgang til markeder og råstoff som gjør at industrien kan drive lønnsomt.
Sist, men ikke minst har Bearbeidingsutvalget påpekt betydningen av en helhetlig politikk for å utvikle både sjømatindustrien og kystsamfunn. For å opprettholde bosetningen i distriktene kreves også et bredt spekter av tiltak innen utdanning, helsetjenester, samferdsel og infrastruktur.
Vi må få bort detaljstyringen av flåteleddet. Diverse lover og regelverk legger føringer på hvem som får lov å eie en fiskebåt, hva slags båt man får lov å ha, omsetning av fiskekvoter, og mye annet. Spørsmålet er om dette er tjenlig.
Myndighetenes oppgave bør begrense seg til å overvåke fiskebestandene og fastsette kvoter basert på bakgrunn av vitenskapelige anbefalinger i samarbeid med land Norge deler fiskebestander med.
Med hvilken type fartøy fanges med, og hvor den landes bør overlates til næringa selv å finne ut av.
Det må føres en helhetlig politikk som ivaretar både sjø – og land siden.