Kronikk av: Ann Elin Piel (V), medlem Utvalg for Helse og Velferd
Publisert: DAGSAVISEN RA, 01.05.2022
Vi har vært gjennom en verdensomfattende pandemi de siste årene. Det har vært krevende for alle, med ulike restriksjoner til enhver tid. Noen har blitt permittert fra jobbene sine, noen har vært tvungne til hjemmekontor og hjemmeskole. Kulturtilbud og fritidsaktiviteter ble lagt på is over lang tid, en hel evighet i en ungdoms perspektiv. Det sosiale liv måtte leves gjennom sosiale medier. Flørting måtte gjennomføres med to meters avstand. Fysisk kontakt ble svært begrenset. Ungdomstiden ble rett og slett ikke slik en drømte om.
Heldigvis er det verste over, og vi er i ferd med å ta hverdagen tilbake. Likevel er det ikke bare å fortsette livet som om ingenting har hendt, noen har mistet mye på veien. Ungdommene våre har sittet fysisk adskilt fra hverandre. Hvordan kan vi best mulig støtte dem videre i livet?
I dagens lærerutdanning er det lite opplæring innen psykisk helse. Dagens lærere mangler rett og slett kunnskap til å ta seg av elever med ulike psykiske utfordringer. Det hjelper ikke på den psykiske helsen at det har vært pandemi. 27% av deltakerne i Ungdata sier de har blitt påvirket «mye» eller «veldig mye» under pandemien.
Da pandemien stengte landet i mars 2020, stengte også BUP ned. De mest sårbare ungdommene våre ble i beste fall tilbudt timer digitalt. Elever som ikke mestret en ordinær skolehverdag, mestret sannsynligvis heller ikke digitale møter. Oppfølgingen av sårbare ungdom er personavhengig, ungdommen var avhengige av en god relasjon til den som satt på andre siden av skjermen. Denne relasjonen er det ingen selvfølge at en ansatt hos BUP har. Flere av ungdommen som var til utredning, fikk ikke noe oppfølging i det hele tatt. Har vi en oversikt over hvordan det står til med disse ungdommene i dag? Hvordan gikk det? Hvilken oppfølging får de?
Fraværet i skolen har gått kraftig opp de siste to årene. Fraværet har økt med hele 55%. Hva gjør høyt fravær med den enkelte elev? En ting er såkalte faglige hull i kompetansen, men hva med det sosiale? Den sosiale læringen er vel så viktig som den faglige. Fysisk kontakt er et av de mest grunnleggende behovet vi mennesker har. Ungdomstiden er en løsrivelsesfase. Små barn får behovet for fysisk nærhet dekket gjennom sin egen lille kohort, eller familien som vi tidligere omtalte den som. Ungdom skulle ha fått mye av denne nærheten; blikkene, smilene og klemmene, fra vennene sine. Det var umulig, med avstandskravet de var pålagt. På enkelte videregående skoler i Stavanger, gikk de så langt at de leide inn egne sikkerhetsvakter for å påse at elevene overholdt avstandskravet. Totalen av disse faktorene påvirker ikke bare de såkalte sårbare elevene, men alle elevene.
Når restriksjonene nå er kraftig lettet, må vi se fremover. Vi må se på hva vi kan sette i gang av strakstiltak for å støtte både sårbare elever og de helt ordinære elevene. Flere av ungdommene, og de som har blitt unge voksne, må oppsøkes. Noen av dem har droppet ut av videregående skole. Noen kjenner på følelsen av lite læringsutbytte grunnet høyt fravær, som igjen kan føre til at de sliter i studiene. Den perioden vi har vært gjennom, er all ungdom sårbar. Har de ekstra sårbare elevene, eller de som trenger mer hjelp og veiledning, egentlig blitt sett under pandemien? Har det blitt tilrettelagt for dem?
Venstre ønsker flere miljøarbeidere inn i ungdomsskolen. De er en viktig ressurs for å sørge for at alle elever blir sett og hørt. De bidrar også til å avlaste lærerne. Det er også viktig at vi sørger for at bemanningsnormen for helsesykepleiere oppfylles på alle skoler, det gjør den dessverre ikke per i dag. Samtidig trenger vi skolepsykologer som skal bidra til at ungdomsskoleelevene får muligheter til et lavterskeltilbud dersom de trenger noen å snakke med. Vi vet at dersom en ungdom sliter kan problemet oppleves veldig akutt og ventetiden på BUP som altfor lang.
Jeg er bekymret for de sårbare ungdommene og hvilken effekt pandemien har på dem. Det er viktig at vi tar tak raskt slik at vi sørger for at de som trenger hjelp får hjelp, og at ikke flere dropper ut fra skolen. Når samfunnets restriksjoner har bidratt til å forverre ungdomstiden må vi som politikere bidra med å rette opp. På den måten kan vi sikre at barn og unge i dag får de samme mulighetene i livet som ungdomsgenerasjoner som kom før dem.