GURI MELBY, partileder Venstre
Dette er de mest alvorlige krigshandlingene på europeisk jord siden krigene på Balkan. Vi ser helt vanlige ukrainske kvinner og menn som forlater leilighetene sine og tar til våpen for å forsvare hjemlandet sitt. Bilder av blodige og hardt skadde sivile preger nyhetssendingene her hjemme. Det samme gjør modige ukrainske soldater som ber russiske krigsskip dra til helvete. Vårt naboland, Russland, har på nytt invadert Ukraina, og forsøker nå å bruke militærmakt til å flytte grenser i Europa. Vi kan ikke la dem lykkes med det.
Da invasjonen begynte skrev jeg på Facebook at «i dag er vi alle ukrainere». Det gir oss også et moralsk ansvar for å støtte Ukraina med det vi kan. I krigens første dager har regjeringen lagt seg på en forsiktig linje: Norge skal ikke ilegge egne sanksjoner, men vente på konklusjoner i Brussel. Og norsk politikk om ikke å eksportere våpen til land i krig, var grunn nok til at regjeringen ikke ville sende våpen. Statsministeren beskriver situasjonen som et veiskille, men vil ikke ta konsekvensene av sin egen analyse. Han har ikke kommet med noen forslag for å endre Norges bilaterale forhold til Russland. Selv ikke ordentlig økonomisk støtte til Ukraina kunne rike Norge bidra med. Regjeringen lovet bare skarve 250 millioner til et land som nå forsvarer seg med nebb og klør.
De siste dagene har regjeringen flyttet seg noe. De lover å sende militært materiell, om ikke våpen, og de vil øke den økonomiske støtten, selv om de ikke tallfester økningen. Regjeringen tar fremdeles ingen grep for å trekke Oljefondet eller Equinor ut av Russland, men EUs sanksjoner kan muligens tvinge Støres hånd her. Spørsmålet er derfor – kan vi gjøre mer?
Jeg mener svaret er ja.
Det finnes valg vi kan ta på egen hånd uten å undergrave samarbeidet på EU-nivå. Andre land viser det. Det handlingsrommet er langt fra uttømt. Det finnes ingen motsetning mellom å ta egne grep, i tillegg til å følge sanksjoner fra EU. Norge har den økonomiske ryggraden til å bære hardere tiltak enn flere andre land i Europa, så det er helt på sin plass at vi også tar egne grep.
Når regjeringen åpner for å overføre militært materiell til Ukraina, så har de allerede bestemt seg for å endre norsk våpeneksportlovgiving. Har de gått så langt, er det ingen grunn til å ikke også levere våpen til Ukraina. Nammo på Raufoss produserer blant annet panservernraketten M72, et våpen som kan hjelpe ukrainerne i å stoppe russiske stridsvogner på vei til Kyiv. I kveld kommer jeg til å be Venstres landsstyre om støtte til at Norge også kan levere våpen til Ukraina. Dersom de støtter det kommer jeg til å fremme forslag om det i Stortinget, som Støre kan bli med på. I tillegg kan han stille seg bak Venstres forslag om å gi en våpenmilliard til Ukraina – for å sikre at ukrainerne har penger nok til å kjøpe det de trenger for å forsvare seg.
Norske sanksjoner
«Vi står sammen med den store delen av det internasjonale samfunnet, og vi slutter oss til europeiske sanksjoner. Det er den linja vi ligger på. Det er ikke noen ensidige norske sanksjoner». Det sa Støre til NRK om sanksjoner. Den holdningen gjør at vi i oppsiktsvekkende liten grad har en egen norsk debatt om hva slags respons vi skal ha.
Mitt inntrykk er at den debatten er langt mer levende i en rekke andre europeiske land, både fordi de iverksetter egne sanksjoner og fordi de har meninger om hva EU skal gjøre.
Vi kan ta egne valg samtidig som vi er en dem av en felleseuropeisk linke.
La meg gi ett eksempel på det.
Vi kan trekke Oljefondet ut av Russland. Oljefondet har investert om lag 27 milliarder kroner i russiske aksjer. Blant annet i Putins eget oljeselskap, Gazprom. Oljefondet satt stille i båten da Russland annekterte Krim-halvøya i Ukraina i 2014, og samme strategi gjelder når det nå er ny uro rundt Ukraina. Støre har ikke vært direkte avvisende til ideen, men vil bare gjøre det dersom det er en konsekvens av et EU-vedtak. Den holdningen mener jeg er for passiv. Det er bare Norge som råder over er pensjonsfond i den størrelsen. Vi må ta ansvar for egne penger.
Dette er er et etisk spørsmål for Oljefondet. Er det riktig å tjene penger på russiske selskaper med bånd til Putin eller utenriksminister Lavrov? De samme mennene som mener Ukraina ikke har en rett til å eksistere som egen nasjon. Fondssjef Nikolai Tangen peker på gevinsten av styringsdialog med russiske selskaper, men dette er et feilspor i dagens situasjon. Ingen styringsdialog med Gazprom kan snu Russlands angrepskrig.
Dessuten: Vi må delta i debatten. Når Norge har som hovedregel å følge EUs vedtatte sanksjoner, må vi også delta i debattene om dem. Norge er ikke medlem av EU, og er ikke i rommet når beslutningene tas. Likevel kan Norge ha meninger. Den norske regjeringen kunne vært tydelig på at Russland burde blitt stengt ute fra Swift. I stedet var det stillhet – helt til EU vedtok det, og Norge fulgte etter.
Fremover håper jeg Norge kan innta en pådriverrolle for strenge sanksjoner mot Russland.
Norges forhold til Russland
Norge samarbeider tett med Russland innenfor flere områder: Miljø, kriminalomsorg og næringsutvikling, for å ta noen eksempler. I tillegg har vi folk-til-folk samarbeidet langs grensen i nord. Støre sa det selv – dette er et veiskille for Norges forhold til Russland. Da må det også få konsekvenser for dette forholdet. Så langt har regjeringen vært tyst om hvilke konsekvenser krigen vil få for dette forholdet.
Folk-til-folk samarbeidet bør vi forsøke å hegne om, så sant det er mulig, men det er ingen grunn til å fortsette det næringspolitiske samarbeidet, for eksempel. Regjeringen bør gå gjennom hele registeret av samarbeidsarenaer og identifisere måter å nedgradere samarbeidet. Vi kan ikke forvente at Putin tar Støres ord om et veiskille alvorlig, så lenge han ikke selv er villig til å vise konsekvensene av det for Norges forhold til Russland.
En ekstrem situasjon
Vi må erkjenne at dette er en situasjon der hva vi har «tradisjon for» i Norge, ikke er like viktig som vårt moralske ansvar ovenfor Ukraina. Vårt naboland har gått til angrepskrig mot en fredelig nabo.
Vi kan ikke risikere en direkte militærkonfrontasjon mellom NATO og Russland, det er heller ikke i Ukrainas interesse. Men, vi kan ta i bruk ekstraordinære virkemidler for å hjelpe Ukraina i å forsvare oss selv.
Spørsmålet er ikke om virkemidlene finnes, for det gjør de. Spørsmålet er om det finnes vilje til det i regjeringskontorene.