Det var oktober 2017, jeg var nyvalgt stortingspolitiker og medlem av Helse- og omsorgskomiteen, relativt blank på ruspolitikk.
En av rådgiverne, Thomas, foreslo at jeg burde ta en prat med en lege som jeg ville ha nytte av å bli kjent med.
Når referanserammen til legeyrket er farget av Den Norske Lægeforenings striglede ytre, kan førsteinntrykket av Dr. Sverre være temmelig overrumplende.
For inn kommer en kraftkar, glattbarbert på hodet og med en utvasket T-skjorte som strammet rundt svulmende overarmer. Hadde det ikke vært for vennligheten han utstrålte, ville jeg vært forberedt på en springskalle.
Sverre ga meg den første alvorlige leksjon i behovet for å tenke nytt om behandlingen av rusbrukere
Vi fikk kjemi fra første stund – alle tidsskjemaer sprakk – og Sverre ga meg den første alvorlige leksjon i behovet for å tenke nytt om behandlingen av rusbrukere – både den somatiske, den psykiske og ikke minst den farmakologiske siden av den.
Jeg besøkte ham like etterpå, den første av flere ganger, på 24/7 – på det som må være norsk medisinsk histories mest stusselige kontor – han viste meg deler av sitt kartotek over somatiske lidelser fra rusmiljøet– abscesser, åpne sår, oppspiste muskler, avmagrede og deformerte kropper. Siden vandret vi gatelangs i Oslo, satt sammen på Erlik Kaffe i Akersgata og han var alltid selvskreven foredragsholder når vi arrangerte seminarer om ruspolitikk på Stortinget. Og det var mange av dem.
Jeg kunne ringe Sverre: Hva kan vi gjøre for en Lar-pasient jeg kjenner i Tønsberg som ikke tåler flytende Metadon? Jeg kommer! sier Sverre og setter seg på toget straks han hadde fått en avtale. Ett møte med LAR-Tønsberg var det som skulle til før Siv-Kristin fikk et annet liv.
Tre optimistiske år tilbrakte vi sammen på denne måte – i et felles arbeid mot det som kunne ha blitt den største sosialpolitiske reformen på mange tiår. En reform der de som var vant med å sitte nederst ved bordet, som noen liker å uttrykke det, skulle flyttes fremst. Vi var klar for en fest – inntil noen kom og trakk vekk duken etter at vi hadde satt oss til bords.
Vi har gått på en dobbelt smell – vi som har troen på et verdig liv for alle. Først rusreformens begravelse og nå du, Sverre!
Og vi sliter med å forstå hvor vi nå – både dine pasienter, din familie, dine venner – skal gjøre av oss.
Da hjelper det i alle fall meg å minnes en samtale du og jeg hadde på Venstres møterom på Stortinget – alene, bare med en vissen fruktkurv mellom oss. Du tok en halvgammel appelsin, skrelte og jafset den i seg med samme intensitet som preget alt du gjorde og sa.
Jeg spurte deg: Hvordan holder du ut dette, Sverre? Fem tilsynssaker – og selv om du vinner hver eneste en av dem – de må da ha kostet deg utrolig mye? Hvorfor åpner du ikke heller en praksis på Frogner eller tar en jobb på Volvat?
Du veit, Carl-Erik, jeg elsker de folka!
Du tok en unormalt lang pause til deg å være, så på meg med øynene dine – så varme at de kunne ha bidratt til nedsmeltingen av Grønlandsisen, og sa:
Du veit, Carl-Erik, jeg elsker de folka!
Nå skal vi snart synge
«Å leva det er å elska, det beste di sjel fekk nå, å leva det er i arbeid mot rikare mål å trå!»
Og om vi skulle komme dit at detaljene i Sverres liv om noen år forsvinner fra oss, så husk bare denne ene setningen:
Du veit, jeg elsker de folka!
For det er i bunn og grunn bare kjærlighet det er snakk om!