De ser sammenhenger der det nødvendigvis ikke er noen sammenhenger. Og Trondsen overdriver nok min betydning når han også ser en sammenheng mellom valgresultatet og mine ytringer.
Begrepet samfunnsøkonomisk lønnsomhet brukes titt og ofte. En kan få inntrykk av at tankesmia vet hva som er godt for samfunnet, og hva som i motsatt tilfelle ikke er det.
I debatten om forvaltningen av fiskeressursene overskygger ofte bedriftsøkonomiske interesser samfunnsøkonomiske interesser, skriver Professor Trondsen i et innlegg.
Han mener at regjeringa i kvotemeldinga blant annet lot bedriftsøkonomiske hensyn overskygge samfunnsøkonomiske hensyn.
Det er ikke alltid slik at samfunnsøkonomisk lønnsomhet gir et tilstrekkelig grunnlag for gjennomføring av økonomiske disposisjoner.
Samfunnsøkonomisk lønnsomhet er i noen tilfeller sammenfallende med bedriftsøkonomisk lønnsomhet. I slike tilfeller vil de prioriteringer som bedrifter finner riktige også være riktige fra en helhetlig samfunnsmessig vurdering. Med andre ord, tjener ikke bedriftene og fiskerne penger faller grunnlaget for arbeidsplasser bort. Da kan tankesmia snakke om samfunnsøkonomiske hensyn så mye de bare vil uten at det tjener noe som helst formål.
I innlegget «Bedriftenes og samfunnets økonomi i fiskeriene», tolker Trondsen hva han legger i at det er det norske folk i fellesskap som eier fiskeressursene.
Det hele minner meg om da Sponheim fra Stortingets talerstol bemerket at det kunne være fristende å si at alle menn burde ha sin egen høne. Det kunne være tilsvarende fristende å spørre om alle burde ha tilgang til fiskeriene? Men slik er det nå en gang ikke. Det er fastsatt adgangsbegrensninger i de kommersielt viktigste fiskeriene. Imidlertid har ikke lovgiver sett noen motsetning mellom avgrensing i deltaking i fisket, og det at ressursene er en nasjonal fellesressurs.
Trondsen konkluderer som riktig er at etter havressursloven tilhører ikke kvotene private. Det er det norske folk i fellesskap som er eiere, og som stiller grunnrenteverdien til disposisjon i motytelse for bl.a. sysselsetting og bosetting.
Å legge til rette for sysselsetting og bosetting i distriktene må forstås som et mål om å opprettholde lønnsomme arbeidsplasser for å opprettholde, eller øke antall bosatte i distrikts Norge. Målet må være å balansere hensynet til økt lønnsomhet i næringen med hensynene til fordeling, og til kystsamfunnene på en best mulig måte.
Lønnsomhet er helt avgjørende for å opprettholde en levedyktig fiskerinæring. Også Riksrevisjonen fant at endringene i kvotesystemet har bidratt til økt lønnsomhet.
Nå vil det mest sannsynlig komme en kvotemelding 2.0., og det vil være fullt mulig for tankesmia å komme med sine synspunkt. Imidlertid blir 1 +1 fortsatt 2. Det vil komme en ny faglig tilrådning basert på mye godt samme materiale som i siste kvotemelding. Men jeg ser at tankesmia har svarene klar allerede i beste Jeopardy stil. For må vite – de vet best!
Jeg lever godt med beskyldningene professoren retter mot meg, der han tillegger meg de negative egenskapene til sheriffen i Sherwood skogen.
Det må han gjerne gjøre, men like fullt er det feil. Jeg engasjerte meg sterkt til fordel for videreføring av samfiskeordningen som har bidratt til fornyelse av den minste flåten og større sysselsetting blant unge. Den har gitt et kvotegrunnlag, økt inntjening og dermed et bedre driftsgrunnlag.
Dette harmonerer overhodet ikke med det inntrykket professoren prøver å skape av meg som en tilrettelegger for at de sterkeste skal få beskyttelse for sine privilegier.
Jeg skjemmes overhodet ikke over min holdning til saken. Jeg kjempet helt fram til at kvotemeldingen ble behandlet i Stortinget for å få gehør for videreføring av samfiskeordningen.
Avslutningsvis vil jeg si at jeg ikke ser bort ifra at det kan være fornuftig å vurdere eierkonsentrasjonsreglene på nytt. Ei heller er jeg motstander av at endringer i kvotesystemet konsekvens utredes i nødvendig utstrekning. Og så trekker vi slutninger på bakgrunn at de funnene som måtte komme.