Av Guri Melby, Venstre-leder og kunnskaps- og integreringsmininster. Denne kronikken ble trykket i en kortere versjon i Aftenposten på tiårsmarkeringen for terrorangrepet, 22. juli 2021.
Framover må vi stå enda sterkere sammen mot hatet. 22. juli 2021 er en dag for å minnes de vi mistet og for å markere avstand til tankegodset som ledet til angrepet. Og det er en dag der vi alle bør tenke gjennom hva hver og en av oss kan gjøre framover for å forhindre at det skjer igjen.
Hat rammer ikke bare den det rettes mot
Selv har jeg ikke gjort nok. Det er delvis fordi jeg synes det har vært vanskelig å delta i debatten om 22. juli fordi det ikke har vært min sorg, mitt traume. Selv om terroristen angrep verdier jeg selv står for, det åpne, mangfoldige Norge, så var det ikke mitt parti som ble angrepet. Jeg har ingen nære venner som ble drept eller hardt såret den dagen, og jeg har aldri kjent på verken frykten eller sorgen svært mange andre har måttet gå gjennom. Jeg har heller ikke opplevd hatmeldinger eller trusler som har gjort det vanskelig for meg å delta i den offentlige debatten, slik jeg vet at mange av de overlevende fra Utøya har gjort.
Jeg synes det har vært vanskelig å delta i debatten om 22. juli fordi det ikke har vært min sorg, mitt traume
Men det er ingen unnskyldning for at jeg ikke har gått inn i mange av de brysomme, slitsomme debattene og tatt et sterkere oppgjør med dem som hater. For det kan ikke være sånn at de som selv blir utsatt for et slikt hat, må være dem som går i front i kampen mot det.
Jeg burde gjort mer for å bekjempe det, som medmenneske og partileder. For hat rammer ikke bare den det rettes mot. Det rammer et helt demokrati og setter rammer for hvem som tør å ta del i det. Det må det ikke få lov til.
Fortsatt en jobb å gjøre
Det norske samfunnet viste seg fra sin aller beste side i ukene og månedene etter at vi hadde opplevd et forferdelig eksempel på hva som finnes på vår aller verste – og tidligere utenkelige – side. Samholdet som fikk sitt uttrykk i rosetog og et blomsterhav utenfor domkirken i Oslo. Sorgen vi stod sammen om, og som tok så mange ulike former – fra det dypt personlige og bunnløst fortvilede hos de pårørende, til de sterke talene, minneordene og sangene vi brukte til å bygge fellesskap i fortvilelsen. Rettssaken som beviste at den norske rettsstaten er rustet for å ta et nødvendig oppgjør med de mest ekstreme hendelsene, uten å ofre prinsippene vi har bygget samfunnet vårt rundt på veien.
Samtidig er det bare gjerningsmannen som kunne fengsles, ikke idéene eller hatet hans
Samtidig er det bare gjerningsmannen som kunne fengsles, ikke idéene eller hatet hans. Det betyr at vi som samfunn fortsatt har en jobb å gjøre. Ansvaret ligger spesielt hos oss som er ledere og folkevalgte til å forvalte demokratiet vårt og menneskene i det.
Må sette ord på hva vi har lært
Selv om terroren og tragedien som rammet Norge, Arbeiderpartiet og AUF 22. juli 2011 ikke kan beskrives i ord, er det viktig at vi i dag, ti år senere, forsøker å sette ord på hva vi har lært, hva vi fortsatt trenger å lære, og hvordan vi sammen kan jobbe for at noe lignende ikke skal skje igjen.
Det er bare to år siden en terrorist angrep en moské i Bærum, med en lignende motivasjon og en lignende målsetning som lå bak 22. juli. De to har begge fått sin dom, men de får stadig nye meningsfeller som vi vet at ønsker å skape frykt og så splittelse mellom mennesker.
Det er vårt felles ansvar å sørge for at de som har slike mål ikke lykkes.
Lover å ta til motmæle
Jeg har stor respekt for måten AUF håndterte krisen som rammet dem for ti år siden, og for hvordan de har kommet videre. De har stått sammen, aldri glemt, alltid kjempet for sine verdier i møte med krefter som vil gjøre landet vårt kaldere og fellesskapene våre mindre inkluderende. Det er en kamp AUF aldri skal trenge å stå alene i, som vi som tilhører andre partier og andre bevegelser skal støtte dem i, hver dag og ved hver anledning som byr seg. Det har vi ikke vært gode nok på i det tiåret som har gått.
Når vi nå går inn i en valgkamp der partiene kommer til å kritisere hverandre og legge vekt på det vi er uenige om, lover jeg at jeg skal ta til motmæle når hat og farlige holdninger kommer til syne, selv om det rettes mot andre enn meg selv. For selv om vi er ulike partier, står vi sammen om noen grunnleggende verdier.
For selv om vi er ulike partier, står vi sammen om noen grunnleggende verdier
Må fortsette å trene opp vår demokratiske styrke
I 2011, kort tid etter angrepet, klarte det norske demokratiet å samle seg for å gjennomføre en valgkamp og et valg. Det var naturligvis en annerledes valgkamp, preget av det hadde skjedd, preget av sorg, men også av en sterk følelse av at det vi drev med som politikere, frivillige og velgere, var viktigere enn noensinne. Kontrasten mellom terrorangrepet – det mest udemokratiske og urettferdige vi kan forestille oss – og den demokratiske høytiden et valg er, viste oss styrken i institusjonene våre, i kulturen vår og i fellesskapet vårt.
Den styrken må vi fortsette å trene opp og utvikle for hver dag som går, slik at vi står rustet til å bekjempe de som vil ta samfunnet i en annen retning, de som vil bryte ned fellesskapet vårt og begrense friheten alle mennesker har krav på.
Vi er ikke ferdige
Jeg var én av dem som var overbevist om at vi ikke lot ikke terroristen vinne i 2011. Men nå er jeg ikke så sikker. Ti år etter ser vi fortsatt de avskyelige holdningene hans dukke opp i samfunnsdebatt og i handling. Mange av oss var nok naive, og trodde det viktigste oppgjøret var tatt. Vi tok sorgen, frykten og fortvilelsen med oss, men var glade for at rettsstaten hadde seiret. Vi gikk videre til valg og viste hele verden at det norske demokratiet fungerte, bygget på en felles tanke – en storslagen idé – om at alle mennesker er ulike, men like mye verd. Heldigvis er de fleste av oss fortsatt enige om det.