Politikerne har opprettet UDI for å slippe å forholde seg til enkeltsaker. De folkevalgte skal sørge for å legge rammene for innvandringen gjennom lover og forskrifter. Men enkeltsaker belyser utslag av disse lover og forskrifter. Og hvis de folkevalgte mener at utslag ikke er tilsiktet, må de sørge for å endre det som må endres.
De folkevalgte bør ta stilling til følgende: Skal barn straffes for opplysninger foreldre har gitt? Skal det være en foreldelsesfrist for omgjøring av vedtak – eller skal det være en arvesynsklausul som kan rive livsgrunnlaget vekk under flere generasjoner mange år senere?
Innvandringsregelverket vurderer også om den enkelte har mer tilknytning til et annet land enn Norge. Kan en person som kom til Norge som seksåring og har bodd her og tatt utdannelse sies å ha mer tilknytning til et annet land? I den saken VG omtaler om utvisningen av Mustafa Hasan er det avgjørelser som provoserer. Grunnlaget for utvisning er at Mustafas mor oppgav feil land, fordi hun gjennom tvangsekteskap (!) hadde statsborgerskap i Jordan, selv om hun opprinnelig er fra palestiner.
Utlendingsmyndighetene utviser ikke barn, så de venter til 18-årsdagen. Mustafa har et halvt år igjen av vgs. Slik er norsk lov og regelverk. Det river livsgrunnlaget vekk under folk som er oppvokst i Norge.
De fire partiene som står bak den strenge politikken er Ap, Høyre, FrP og SP. Ofte provoserer den meg med de urettferdige og uforståelige utslagene den gir. Utvisningen av Mustafa Hasan er ett eksempel. La oss slippe flere slike.
Av Per Aage Pleym Christensen
(Innlegget stod i EUB. På nett 02.12 2020)