Foruten disse dommene har barnevernet også høstet skarp kritikk i flere norske rapporter og undersøkelser de siste årene. Videre har Høyesterett i tre dommer fra mars 2020 fulgt opp konklusjonene fra menneskerettsdomstolen.
Kritikken fra Strasbourg kan dermed ikke avvises som utslag av kulturforskjeller, enn si «katolske mørkemenns» forstokkede syn på familielivet, slik noen en tid hevdet.
En hjelper og en tvangsmyndighet
Barnevernet er en av samfunnets viktigste og mest krevende velferdstjenester. Barnevernet skal sikre at «barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid». Barnevernloven har også som formål at «alle barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår».
Det er neppe mange andre samfunnsområder i et moderne velferdssamfunn som er viktigere enn dette. Samtidig har barnevernet fått tildelt en motsetningsfylt samfunnsrolle. Barnevernet er på samme tid en hjelper og en tvangsmyndighet.
Fra første stund har barnevern og samfunnsvern gått hånd i hånd.
Det er så ikke rart at barnevernet har en historikk som spenner fra solskinnsfortellinger om at «barnevernet reddet meg» til tragiske beretninger om overgrep og vanskjøtte. Tenk barnehjem og skolehjem som Bastøy og Ulvsnesøy. Erfaringer fra disse hjemmene gir triste assosiasjoner til Samuel Johnsons sitat «Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner».
Hva er feil i norsk barnevern?
Hovedinnholdet i kritikken kan oppsummeres slik:
Barns meninger kommer ikke godt nok frem i sakene.
«Barnevernet må bli bedre til å spørre, høre, vektlegge og dokumentere barns fortellinger», slik redaktør Reidun Follesø i Tidsskriftet Norges barnevern nylig skrev på lederplass.
Barns rett til familieliv står like sterkt som foreldrenes rett til familieliv.
Noen hevder at dommene i menneskerettsdomstolen er et tilbakeslag for hensynet til barnets beste til fordel for et vern av foreldrenes interesser. Det er en misforståelse. Domstolen har understreket gang på gang at «the child’s interest must come before all other considerations».
Barnevernets dokumentasjon, vurderinger og begrunnelser er ikke grundige og presise nok.
Dette gjør det vanskelig å etterprøve beslutningsgrunnlaget. Det skaper dermed et rettssikkerhetsproblem. En beslutning om at det offentlige skal overta omsorgen for et barn, mot foreldrenes vilje, skal som hovedregel anses som et midlertidig tiltak.
Barnevernet skal derfor aktivt og bevisst tilrettelegge for tilbakeføring av barnet til sin biologiske familie, så sant dette ikke kommer i strid med hensynet til barnets beste.
Skill mellom venner og fiender
De rettslige beslutningsorganene, fylkesnemnd og domstoler, må grundigere og tydeligere sikre at beslutningsgrunnlaget for inngripende vedtak er forsvarlig. Disse beslutningsorganene har et selvstendig ansvar for sakens opplysning og kan ikke ukritisk nøye seg med å legge barnevernets vurderinger til grunn.
Nettopp fordi barnevernet er så viktig, trenger vi et barnevern som fungerer bedre enn den kritiske tilstanden som er påvist.
I den nødvendige forbedringsprosessen anbefales de ansatte i barnevernet, og særlig deres fagorganisasjon Fellesorganisasjonen, å skille mellom kritikken fra sine venner og kritikken fra sine fiender.
Fiendene vil nedlegge barnevernet. Det vil ikke være til de berørte barns beste, er en avsporing og kan lett tilbakevises. Kritikerne som både vil bevare og forbedre barnevernet, bør barnevernsansatte derimot møte til konstruktiv dialog fremfor å innta skyttergravene.
Hvordan kan man forbedre barnevernet?
Følgende forbedringer er nødvendige:
Bedre faglig kompetanse.
Det kreves både dypere faglig innsikt, for eksempel gjennom krav til mastergrad, og en systematisk opplæring i flerkulturell forståelse.
Bedre holdninger og etisk kompetanse.
Dette handler om personlige egenskaper og egnethet. Det er mange i dagens barnevern som absolutt oppfyller slike krav. Men det er også for mange som ikke gjør det.
Stortinget har funnet det nødvendig å lovfeste at barnevernet skal møte barn og unge med trygghet, kjærlighet og forståelse, og at barnevernet plikter å samarbeide med barn og foreldre og behandle den med respekt. Det burde være en tankevekker.
Dette burde vel være en opplagt del av profesjonsetikk og yrkesstolthet uten å stå i loven. Men det sier jo noe om at dette er et reelt behov.
Bedre rettssikkerhet.
Ansatte i barnevernet må i større grad erkjenne hvilken maktposisjon de besitter i møte med sårbare og vanskeligstilte familier.
Videre må kontroll- og tilsynsordningene forbedres. Det er svært kritikkverdig hvordan fylkesmannsembetene gang på gang har sviktet sine tilsynsoppgaver overfor barnevernet, og da særlig overfor barnevernsinstitusjonene.
Tilstrekkelig med menneskelige og økonomiske ressurser.
Noen har tatt til orde for å tilbakeføre barnevernet til sosialtjenesten. «Da sosialtjenesten forvaltet barnevernloven, ble omsorgssvikt og familievold sett i sammenheng med marginalisering og levekårsutfordringer knyttet til fattigdom, dårlig bomiljø og utenforskap», skriver Randi Haugland fra UiT Det Arktiske Universitet i en interessant artikkel i tidsskriftet Fontene. Hun ønsker et mer proaktivt og forebyggende barnevern.
Andre vil gjøre barnevernstjenesten til en rendyrket hjelpetjeneste og fjerne tvangsmyndigheten. Uansett haster det nå for barnevernet i Norge å oppnå legitimitet og bred tillit blant opinionen og blant de barn og familier tjenesten skal bistå.
Kompetanse, kapasitet og rettssikkerhet
Med en omskriving av et kjent bibelord kan det sies at det gode barnevern hviler på disse tre: Kompetanse, kapasitet og rettssikkerhet. Og viktigst er rettssikkerheten.
Derfor er det grunn til å ha forventninger til arbeidet i utvalget Stortinget har bedt regjeringen nedsette, nettopp for å gjennomgå og bedre rettssikkerheten i alle ledd av barnevernstjenesten.
Geir Kjell Andersland er medlem av Advokatforeningens lovutvalg for barnevern og tidligere fylkesnemndsleder.