152. 32. Det er tallene som beskriver kommunen vår i Sabimas “Naturkampen”. Naturkampen gir en oversikt over hver kommunes vilje og evne til å ta vare på naturen. Vi er altså kommune nr 152 av 356 på landsbasis, og 32 av 49 i Viken fylke.Dette er ikke tall å være stolt av. Det er trist lesing å se hvordan kommunen rangeres fra punkt til punkt. Og den største trusselen mot naturen i kommunen vår, er en desentraliseringsstrategi der vi velger å bygge ned matjord, strandsoner og skog.
I Venstre har vi vært svært tydelige på at arealforvaltning er noe av det viktigste vi som politikere gjør. Dette er utfordrende i en kommune, der en stor del av arealforvaltningen før sammenslåingen har bestått i å bygge ned jorder, markaområder o.l.
Lillestrøm kommune er en kommune under sterkt arealpress, noe som betyr at vi politikere må tørre å ta upopulære avgjørelser, til beste for fremtiden. Det handler ikke om å ønske innbyggere vondt, men det handler om å kunne tilby neste generasjoner et bærekraftig samfunn.
Noen ting går rett vei. Ravineplanen kommer på plass. Tidligere har normal virksomhet i ravinelandskapet blant annet vært utfylling, søppeltømming og annen naturkriminalitet. Det kan ikke fortsette. Vi verner skogområder, slik at de forblir skog også i fremtiden. Det ser ut til at det blir vanskelig for flertallet å fylle ut Nitelva med pukk for å bygge der. Det er en stor seier for naturen.
Andre ting skremmer.
Alle bortsett fra Venstre ønsker å bevare en flyplass midt i byen. Og følgen er større press på andre områder. Potensiell utbygging i sårbar natur, nedbygging av matjord og mindre miljøvennlige prosjekter. Vi godkjenner prosjekt på prosjekt på jordbruksjord, og vi merker et stadig press på markagrensen.
Venstre ønsker å bygge ned grå flater fremfor grønne flater. Dette betyr at vi vil prioritere å omdanne sentrums- og kollektivnære grå tomter til gode bomiljø, før vi regulerer boliger i vannkanten og i sårbar natur. Et godt eksempel er Nesa nord. Her venter forslagsstiller i kø for å få prosjektet sitt til behandling. Det tar tid, og vi har tatt til orde for at forslagsstillere bør kunne få betale for raskere saksbehandling, dersom de tar hele kostnaden selv. Eksemplet er dessverre langt fra enestående.
For Venstre er ambisjonen klar. Tallene bør være 1 og 1.
Innlegget er publisert på RB.no 30.10.2020