Her er innlegget Kristian Botten Pedersen holdt i formannskapsmøtet 12.oktober når skolestruktursaken ble diskutert:
Løsningen på alle utfordringene vi står overfor framover, er kunnskap. Kunnskap gir folk større frihet til å gjøre egne valg for egen fremtid. Kunnskap utjevner sosiale forskjeller slik at alle får likere muligheter. Kunnskap er arbeidsplasser, nye produkter og tjenester, løser klimautfordringer og pandemiar. Den beste måten å bekjempe utenforskap på er kunnskap, fordi kunnskap gir enkeltmennesker flere verktøy til å bestemme over egen framtid.
Hvordan sikrer vi at den gutten eller jenta som kanskje ikke har det godt hjemme, får mest mulig kunnskap med seg videre i livet etter endt skolegang? Min inngang til det spørsmålet er å bruke fakta og informasjon administrasjonen gir oss, koblet sammen med samtaler med innbyggere, diskusjoner og egne refleksjoner – ikke følelser.
I flere år har vi sett skriften på veggen. Via årlige kvalitetsmeldinger og utfordrings- og mulighetsnotater i forbindelse med budsjettarbeid har vår ansatte fagekspertise pekt på at dersom vi skal stå ved våre mål om å sette barn og unge i sentrum og ha fokus på tidlig innsats, så må vi gjøre forandringer på hvordan vi benytter de ressursene vi har. I september 2018 fremmet jeg et forslag som hele kommunestyret stilte seg bak. Vi ba om en utredning på hva som skulle til for å sikre at den positive utviklingen vi har sett på skolefaglige prestasjoner, skulle fortsette inn i fremtiden, på bakgrunn av fremtidens elevtall og antatte budsjettrammer. Vi vet vi ligger bak fylkes- og landssnitt – hva bør vi gjøre for å fortsette å nærme oss det? I juni 2019 kom svaret, jeg siterer:
«Krav og forventninger som foreligger, og som vil bli flere og større om kort tid, vil bli utfordrende for små skoler. Strukturen bidrar til spredt kompetanse, mindre fleksibilitet og unødvendig stram økonomi. Bedre kvalitet sikres gjennom større enheter, gode fagmiljø, bred kompetanse og stor samhandling. En skolestruktur med færre skoler styrker Åsnesskolen og Åsnessamfunnet og frigjør midler til økt fokus på tidlig innsats. Flere lærere og andre yrkesgrupper under samme tak skaper den kollektive kraften som er nødvendig i Åsnes».
Skriften på veggen. Med en stemmes majoritet, ved at ett av Arbeiderpartiets medlemmer ikke fulgte partipisken og stemte heller etter sin egen samvittighet og overbevisning, fikk vi flertall for å følge saken videre.
Utredningen vi nå har lest er skrevet av de beste og klokeste skole- og barnehagehodene vi besitter, Prikken og undertegnede utelatt. Innstillingen gir et svar som bygger på VÅRE allerede vedtatte mål for kommunen vår. På bakgrunn av fag og økonomi anbefales vi å samle ressursene våre og bygge en ny skole.
Dette er en vanskelig sak for innbyggerne våre, og for mange av oss også. Da må vi gå frem som gode eksempler på hvordan vi skal oppføre oss, og ikke la oss inspirere av amerikansk valgkampretorikk. Det er rett og slett respektløst overfor oss alle å sleive med kommentarer om meitemark og asfaltjungel som representant Oppi har kommet med i lokalavisa. At representanten Per Roar Bredvold stiller opp for de som er bekymret for sine tilbud er gjennkjennelig, men av respekt for partinavnet sitt forventer vi snart å høre reelle løsninger for framskritt, ikke bare protester.
Dersom dere velger å stemme imot bygging av ny skole er det fordi dere ikke ønsker prioritere kvaliteten på innholdet i skolen for barn og unge, og da bør du være ærlig og stå for det!
Vi er i landstoppen i de feile statistikkene; uføre, trygdede, dårlig folkehelse, lavt utdanningsnivå. Er det NOE sted i landet hvor det bør legges bedre tilrette for en god oppvekst, så er det i Åsnes. Det er ingen som i dag mener at bygging av Kilen sentralskole på 50-tallet var dumt, selv om mange grendeskoler som Fallåsen ble nedlagt. Det er heller ingen som med skolefalig eller økonomiske argumenter mener det var feil å legge ned Kilen skole.
Vi folkevalgte har påtatt oss et ansvar om å være ledere for samfunnsutviklingen. Når samfunnet utvikler seg, og stiller stadig strengere krav til oss, så må vi følge med på det, og ikke tviholde på det gamle. Vi må tenke på den gutten og jenta som ikke har de enkleste forholdene hjemme, men som gjerne ønsker å bli snekker eller astronaut når han/hun blir stor. Hvordan skal vi best bruke ressursene våre for å bidra til det?