Etter sammenslåing av Vestfold og Telemark til et nytt fylke, foregår diskusjoner om hvordan dispensasjonspraksis i strandsonen skal være. Sivilombudsmannen har dessuten gått gjennom dispensasjoner for bl.a. Kragerø kommune, og kommet med en uttalelse.
Kritikk til for mange dispensasjoner er ikke nytt av året.
Da jeg kom inn som leder av bygningsrådet i Kragerø (Utvalg for plan og miljø i dag) i 2004 var plansjef tydelig på at dispensasjoner var unntak som måtte munne ut i begrunnelse i vedtaket om at dispensasjonen ga større fordeler enn ulemper for omgivelsene (og ikke for tiltakshaver).
Dispensasjoner kan gjelde små og store tiltak – og det kan gjelde for eksempel søknad om å dele opp en eiendom (fradeling) i strandsonen; ikke tillatt ifølge loven.
Undertegnede har vært spesielt engasjert i å redusere virkningen og nye fotavtrykk i skjærgården, både når det gjelder størrelse på tiltak, eksponering av erstatningsbygg og påbygg – og også ved store inngrep gjennom reguleringsplaner.
Utsprengte svaberg til fotavtrykk, kjeller eller svømmebasseng til hytter i vannkanten burde tilhøre fortida. Nye tiltak som brer seg ut i volum fra gammelt fotavtrykk, ferdigplen eller likedan. Ja for det sier loven i alle fall. Nulltoleranse for inngrep sier den.
Undertegnede fikk gjennomslag for endring i kommuneplanen til forbud mot svømmebasseng, og praksis ble endret – likevel har det av uforklarlige grunner de siste årene sneket seg inn svømmebasseng både her og der i skjærgården – (også på tross av vannmangel om sommeren.)
Hva gjør det deg om noen får lov til dette – kunne omkvedet være da, og det kan omkvedet være fortsatt.
En må holde tunga rett i munnen i en kystkommune når det gjelder bruk av dispensasjoner. Siste planperiode undertegnede var ordinært medlem i Planutvalg for Bygg og Miljø ble antall dispensasjoner heller ikke redusert i omfang.
For eksempel sa flertallet Ja til å gjøre en falleferdig sjøbu om til en hytte (Loven sier klart nei) – I prinsippet en hytte med alle rettigheter som en hytte har. Vedtaket ble senere omgjort av fylkesmannen fordi det var i strid med rikspolitiske retningslinjer. Forrige periode tillot utvalget i større grad å fradele eiendommer. En av disse sakene er senere reversert både fordi eier og politikere har «angret» og sett konsekvensene. Samme periode fikk en stadig saker der utvalget gikk mot rådmannens innstilling som sa nei til å gi dispensasjon. Begrunnelsen ble en ordlyd som gikk igjen der Planutvalget for bygg og miljø mente at fordelene oversteg ulempene.
Lovens intensjon ble ikke diskutert. De dispensasjonene som Kjell Ove Heistad (i flg KV torsdag) trekker fram er sannsynligvis ikke problemet ved dispensasjoner i det store bildet dersom kommunens helhetlige dispensasjonspraksis hadde et annet omfang. Loven gir åpning til dispensasjoner dersom det finnes spesielle grunner til det. Erstatning av fotavtrykk, – økning av areal til bad/toalett framstår ikke som feil dispensasjonspraksis i seg selv. Mange hytter har dessuten beliggenhet som ikke er synlig fra sjøen, blir ikke eksponert eller privatiserer ikke ytterligere strandsonen.
Problemet er sannsynligvis mengden dispensasjoner i umiddelbar nærhet til sjøen der det blir umulig å skille klinten fra veten. For fylkesmannens vurdering kan det ikke ha hjulpet at utvalget i kommunen i en rekke saker går mot sin egen rådmann/fagadministrasjons innstilling.
Venstre mener at kommunens praksis må framstå som konsekvent – folk må kunne kjenne seg igjen fra sak til sak – folks tillit til systemet er viktig.
Dersom plansjef/administrasjon samt fylkesmann i likt tilfelle tidligere har sagt nei som følge av lovstridighet kan ikke utvalget fortsette å overprøve i neste lik sak.
Om små og store dispensasjoner framstår som en eneste stor masse som er utydelig for utenforstående å kunne forstå – Ja, da har kommunen et problem.
Planutvalgets oppgave er å bruke Plan og bygningsloven, Rikspolitiske retningslinjer for Oslofjorden (Oslofjorden går fra svenskegrensa til Oslo til Kragerø) – og ikke minst uttalelser fra Fylkesmannen som ligger ved i Referatsaker – her er sak og lovanvendelse gjennomgått av fagavdeling (jurister eller andre med kompetent bakgrunn) – dersom kommunen mangler relevant lovanvendelse avslår fylkesmannen. Dette handler også om lik praksis i kystkommuner.
Det er også kommuneplanen som skal styre handlingsrommet for dispensasjoner i kommunen – Her har kommunen mulighet til å skreddersy plandokumentet slik at det får en utforming som vil redusere antall dispensasjoner – innenfor de rammene fylkesmannen og loven tillater.
Sier man ja i et tilfelle, må det forstås at det også innebærer ja i neste tilfelle. Det er dette som heter presedens. Venstre er faktisk glad for at Fylkesmannen overprøver kommunen dersom kommunene viser seg å forvalte strandsonen på grunnlag av manglende helhetlig blikk for lovens intensjon om at tiltak i LNF (grønne områder) i skjærgården ikke må øke i volum.
Ikke minst er det viktig å ikke underkjenne Sivilombudsmannens undersøkelse med å føyse det bort i at begrunnelsene i noen tilfeller kanskje ikke var gode nok; Tvert i mot; folk flest ser hva man ser i skjærgården i Kragerø. Dispensasjoner kan umulig bare handle om manglende begrunnelse og små uvesentligheter. Undersøkelsen til Sivilombudsmannen kan bevisstgjøre kommunen til å bli mer dyktig og ansvarlig i å utøve den myndigheten kommunen har fått til å forvalte strandsonen.
Skjærgård og strandsone fra Oslo til Kragerø utsettes for et kontinuerlig press. Utbyggingsinteresser, fritidsbåter, hytter og hus, sommergjester og fastboende – og i alt dette: tap av natur og artsmangfold; Hvordan få til en samhandling som hindrer konflikter? Det er i alles interesse at forvaltning kan skje med et blikk mot nåtid og framtid som vi kan leve med i ettertid. Skjærgården er også for framtidige generasjoner.
Kragerø 6. august 2020
Trine Jørgensen Dahll
Fylkespolitiker Venstre, Vestfold og Telemark Fylke