Av Morten Skandfer, Tromsø Venstre
Det har vært tungt å lese om erfaringene som sykepleiere gjør på vakter på Helsehuset i år, som at døende kan bli overlatt til seg selv. Som lokalpolitiker og lege finner jeg det uverdig og uakseptabelt. Det gjelder oss alle; deg eller meg eller våre nærmeste.
Samtidig er det mitt inntrykk at det gjøres svært mye godt arbeid på lindrende avdeling. Dette kommer også frem i media. Tjenestene som utføres er meningsfulle for pasienter og pårørende. Mitt inntrykk er også at Helsehuset og lindrende avdeling har mye god kompetanse og erfaring.
Helsehuset skulle avlaste som et mellomtilbud etter utskrivning fra UNN, og forhindre utgifter til døgnmulkt for utskrivningsklare pasienter. Det har i perioder fungert slik etter intensjonen etter åpningen. Men mye annet har blitt annerledes enn intensjonen.
Driften er jo i sin natur ikke forutsigbar, Helsehuset kan i liten grad påvirke hvilke pasienter som overføres til dem eller hvor syke de er. Og stadig sykere folk skrives ut fra sykehuset. Men helsehuset kan ikke stoppe pasientinntaket. Pasientene blir også generelt eldre. Lindrende behandling dreier seg også om svært sammensatte behov og utfordringer. Samlet gir dette økt belastning på helsehuset, som ikke har noen buffer i kapasiteten i de krevende periodene som gir ytterligere press på personalet. Det kan være på natt og i ferieavvikling, da ressursene er strukket tynt, slik vi har lest om i media. Slike perioder må det kunne tas bedre høyde for.
Det er også store økonomiske kutt som rammer Helsehuset. Men de mest sårbare skulle skjermes i prioriteringen, som sterkt pleietrengende og lindrende behandling. Helsehuset synes også å lide under personellmangel i perioder. Dette må bli mer fleksibelt. Det er pasientene og de ansatte som betaler prisen for kuttene. Og de ansatte gjør nok sitt beste. Men alt dette må vi til bunns i. Derfor trenger vi en grundig redegjørelse for kommunestyret og fagkomité.
At kritikkverdige forhold kommer frem gjennom media og ikke tjenestevei reiser spørsmål om det er en dårlig varsler – og avvikskultur. Det gjør det vanskelig å styre og lære i en hver organisasjon. Dette må vi også vite mer om før vi kan konkludere.
Politisk ledelse har satset på at de økonomiske og organisatoriske problemene i pleie – og omsorg skulle løses gjennom kvalitetsløft og tillitsreform. Det var for meg en gåte hvordan dette skulle gi tilstrekkelige resultater. Og det gav de da heller ikke. I mens økte de økonomiske overskridelsene, de ansatte i pleie- og omsorg i kommunen følte ikke eierskap til reformene eller andre tiltak fra rådhuset. Likevel satt de igjen med de tunge konsekvensene av dårlig styring og prioritering og nå i år økonomiske kutt: de må stå i vanskelige dilemma i hverdagen og alvorlig syke pasienter kan altså oppleve å ikke få nødvendig pleie. En forutsetning da kuttene ble vedtatt var derimot at de svakest skulle skjermes.
Reformene i sektoren har vært for mye ovenfra og ned og for lite forankret hos de ansatte. Økonomiske resultater har det vært lite av. Vi trenger å få mer helse ut av kronene. I flere år virker det som det blir mindre. Og kutt som rammer de svakeste pasientene er uholdbart.
Samtidig vokser utfordringene. Befolkningen blir eldre. Behovet for pleietjenester øker. Og det er økt konkurranse om de ansatte. Kommunen må både satse på kvalitet, være en attraktiv arbeidsgiver, ha gode og tydelige ledere og ha økonomisk kontroll med forutsigbarhet med klar og konsekvent prioritering av de sykeste og svakeste i samfunnet.
Konkret trenger kommunen en bemanningsnorm for helsehuset og for lindrende behandling som sikrer tilstrekkelig bemanning på natt og i helger og ferieavvikling.
Nå krever vi en redegjørelse for kommunestyret der avvikene, konsekvensene og ansvaret kommer klart frem. Sektoren, kommunen og politisk ledelse må lære, så grep som kan tas for å sikre fortsatt høy kvalitet i denne viktige tjenesten videre.