Da jeg 3. mai la ut ovenstående melding på min Facebook-side fikk jeg 100 kommentarer. Mange av kommentarene handlet om at det ville drive jøder ut av Norge, at inngrepet er lite (spesielt sammenlignet med omskjæring av jenter), og at få menn i voksen alder klager over at de har blitt omskåret.
Det er fire grunner til at jeg fremmet forslaget:
1. Alle skal ha autonomi (selvbestemmelse) over egen kropp. Også barn som ikke kan artikulere protest mot inngrep og overgrep.
2. Alle har religionsfrihet, også barn. Selv om foreldre bestemmer over barns religionsfrihet bør grensen settes ved irreversible inngrep i barnets kropp.
3. Omskjæring av gutter (fjerning av forhuden) er et irreversibelt inngrep.
4. Inngrepet får varig betydning for den omskårnes seksualitet.
Ta hensyn til jødisk religion og tradisjon?
De fleste som argumenterte mot å beskytte små guttebabyer mot omskjæring henviste til at dette er et viktig jødisk ritual som er flere tusen år gammelt. Det vil bli umulig å være jøde i Norge hvis man ikke kan foreta omskjæring av gutter.
Jeg lar ikke religiøse dogmer påvirke mine standpunkter hva angår tortur, ytringsfrihet, medbestemmelse eller likestilling. Det samme gjelder omskjæring. En guttebaby som er noen dager gammel kan ikke protestere eller argumentere mot handlingen. Babyen kan ikke vite hvilken smerte som kommer til å bli påført, eller at inngrepet er irreversibelt.
Et argument mot aldersgrense er at få voksne menn klager over at de er blitt omskåret. Kan voksne menn vite hvordan seksuallivet deres ville vært om de hadde hatt forhuden? Da er det heller ikke så rart om de ikke klager. Er savnet av forhuden et tema det snakkes om blant menn? Når man i tillegg vokser opp og oppdras innenfor rammene av en religion og kultur der dette inngrepet betraktes som det viktigste symbolet på å være jøde vil jeg ikke være overrasket dersom temaet ikke er det man debatterer når religionen og dens ritualer tas opp til debatt. Blant jøder er det for øvrig flere som lar være å omskjære sine nyfødte sønner.
Religionsfrihet er også rett til frihet fra religion
I Norge har individer religionsfrihet fra de er 15 år. Da kan de selv melde seg ut av og inn i religiøse samfunn. Frem til da er det foreldrene som har ansvaret for barns oppdragelse, inkludert om og hvilken religion barnet oppdras i.
Hvor skal grensen for religionsfrihet gå? Skal den gå når man hindrer andre i å utøve sin religion? Skal den gå ved fysiske inngrep og overgrep mot mennesker i religionens navn? Skal grensen gå når man forsøker å dytte sin religiøse praksis på samfunnet generelt, via lovverket? Dette er viktige spørsmål å ta stilling til, uansett om det er et flerkulturelt samfunn eller ikke. Hvor stor makt skal religion ha over samfunnet og over enkeltmennesker?
Et liberalt dilemma
Spørsmålet om religionsfrihet skal begrenses av hensyn til barnets rett til selvbestemmelse være et liberalt dilemma. Jeg har forståelse for dilemmaet, men setter hensynet til barnet foran religiøse dogmer.
Av Per Aage Pleym Christensen
(Innlegget stod i EUB. På nett 24.07 2020)