Av: Roar Houen (V)
Publisert: Dagsavisen RA, 15. juni 2020

Da er forenklingen lett å ty til. Da er det lett å slenge om seg med all slags argumenter, lett å vite best og eie hele diskusjonen. Resultatet blir nesegrus beundring og applaus fra de som selv ikke vet bedre, mens den som har litt bedre kunnskap, de som vet mer, de rister på hodet og tar til motmæle.

Jeg tror nok gjerne at det er slik i mange andre fagområder og, at vi grer alle under en kam, sånn for å få frem et poeng, men da snakker vi kanskje likevel med en bevissthet om at i et samlebegrep, så er det mange ulike aktører. Vi vet at det er forskjell på å være melkebonde på Vestlandet og på de store kornbøndene i innlandet. At disse to bøndene ikke holder på med det samme selv om tittelen er lik synes innlysende. Eller vi vet godt at det er forskjell på lege og lege. At den ene er kirurg og den andre har spesialkunnskap om hud, og da gjør vi best å velge riktig når det trengs. Det er forskjell på ingeniører i elektro, boring, bygg, tunneler, data, ventilasjon, IT og alt slags. Selv om vi vet at de strengt tatt ikke holder på med det samme, så sier vi kanskje likevel til datteren vår; bli ingeniør, de har gode og interessante jobber. Det er forskjell på kokk på restaurant og kokk i en kantine. Det er forskjell på økonomer, psykologer, jurister, sjåfører, ubåt-kapteiner, håndverkere og bygningsarbeidere. Derfor er det helt greit, synes jeg, at når vi snakker sammen og nyansene ikke er så nødvendige, så er det helt greit å bruke samlebegrepene og de store sekkene.

Men når vi skal ha en faglig samtale eller diskusjon, når vi er politikere, eller andre som skal være med på å bestemme hvordan verden skal se ut, da holder det ikke lengre å ikke vite forskjell. Da er det ikke nok å ikke vite hva som er hva, og hvilke forskjeller som finnes innen for feltet. Den som skal bestemme hva og hvordan kunstens kår skal være, må skjønne hva som sies og hva en selv sier. Det er viktig å kunne nyansere språket sitt bedre enn det å referere til «kunstnerne» eller «kunsten».

Det er viktig at de som bestemmer vet hva de skal bestemme over. Kunst er så mangt, og det er krevende å sette seg inn i som fagfelt og næring. For mange er det viktig å ha en basiskunnskap som redegjør for ulike teknikker, uttrykksformer, stilarter, historikk. Like viktig er det å kunne se forskjell på nivå, ferdighet, kontekst og å kjenne til de viktigste gallerier, messer, museer, samlere både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Det er viktig å se at selv om barn og amatører tegner, maler eller lager skulpturer så blir det likevel ikke kunst i den forstand som menes når de er profesjonelle som omtales. Kanskje ikke helt sammenlignbart, men på samme måte som vi skiller mellom barne- og breddeidrett kontra de som er utøvere på nasjonalt eller internasjonalt plan, sånn er det og hos kunstnere. Det blir ikke relevant om en ukyndig lokalpolitiker ikke skjønner hva denne kunstneren holder på med hvis anerkjennelsen likevel er til stede fra andre som kjenner fagfeltet bedre. Det betyr ikke at ikke bredden skal tas vare på og støttes, men der er mer enn dette. Noen utøvere er på et helt annet nivå.

Og derfor er det lett å bomme når bestemmelser skal tas. Vil en ikke først lytte og lære, så får en ikke kunnskap. Og uten kunnskap blir det fort galt.

Egentlig så er ikke dette så veldig vanskelig å forstå. På samme måte som det finnes enkle og vanskelige byggverk eller maskiner, eller bruer eller tunneler, så er det slik i kunst også. Det finnes forskjell på kunst og kunst. Noe er langt mer krevende å sette seg inn i og forutsetter sikkert både et åpent sinn og forkunnskaper. Jeg mener at når den som ser på en båt, ikke kan noe om båter, så blir det bare en båt. Betrakteren kan ikke noe spesielt med den og da blir det det slik. Slettes ikke noe så veldig spesielt med nettopp denne båten.

I Stavanger så har vi et rikt tilbud av kunst. Det har vi hatt i mange år. Vi er stolte og krye av Lars Hertervig og Kitty Kielland. Og Stavanger har fostret mange gode kunstnere siden den gang. Vi har gallerier og aktører som tar lokale kunstnere ut i verden, til messer og festivaler. Og ikke minst bringer de internasjonale kjente navn hit, til oss. Vi må ta vare på dette fagmiljøet fra bredde til topp. Vi har det lettfattelige og det kompliserte. Vi har amatørene og de som har litt mer ambisjoner, og de som er på en internasjonal arena.

Men om de som bestemmer ikke kan og vet noe om dette, da hjelper det ikke likevel: Gulost er gulost og kunst er kunst.

Roar Houen (V)
Venstres kommunstyregruppe
1. vara hovedutvalg for kultur, idrett og samfunnsdialog