Vi vil streve med ettervirkningene av Covid-19 i årtier. De som stod i front på intensivavdelingen i Lombardia vil alltid ha med seg tapet av sine kollegaer og pasienter. Mange får ikke sagt adjø til sine kjære, som dør omgitt av helsepersonale i månedrakter. Alle de som mister arbeid og levebrød skal streve seg tilbake til en hverdag som kanskje aldri blir like lovende som den var til nyttår 2020.
Små barn står på avstand fra sine besteforeldre og lengter etter den gode klemmen de pleier å få. Besteforeldrene lengter tilbake. Vi vasker våre hender til de er røde og tørre. Vi forstår at vi er del av noe større. Og at dette vil ta tid. Vi tar et steg tilbake i butikken når noen kommer for nær. Og russen tar med seg hengehøya og feirer med sine 4 beste venner i skogen. Vi kan ikke gi det anerkjennende håndtrykket når vi møter et nytt menneske vi ønsker å være til stede for. Vi står på avstand – og hilser. Det er sårt og lengselsfullt det savnet vi kjenner etter tiden før Covid-19.
Covid-19 har kanskje bundet oss på det mellommennskelige planet mer enn blendingsgardinene og radioforbudet gjorde under 2. verdenskrig. Covid-19 binder oss på en måte som snur opp ned på noen verdier vi setter pris på. Som en klem, et håndtrykk og det å holde en hånd når våre kjære dør. Eller være der i begravelsen.
Covid-19 – fienden i menneskekroppen
Vi lærer stadig Covid-19 å kjenne. Smitteveier, sårbarhet, dødelighet og symptombilde. Metodikken for å systematisere store data raskt var ikke på plass. Verden har gjort kvantesprang på enkeltområder – men det hele oppleves som noe uorganisert og tilfeldig. Nesten litt som pressekonferansene fra rosehagen i Washington. Svært uforutsigbart.
Covid-19 viser også hvor sårbare vi er. Vi moderne mennesker i et moderne internasjonalt informasjonssamfunn. Børsen og arbeidsmarkedet kollapset i løpet av uker – og vaksinen er kanskje årevis unna. Vi nordmenn lever i en priviligert boble av oljefond, NAV og offentlig fungerende helsesystem. Det er ikke slik i resten av verden.
De aller fleste mennesker i verden har under 2 måneder buffer før de mangler penger til husleie og mat – det gjelder også i de fleste vestlige land. De færreste har tilgang til et helsevesen som vårt, gratis. Ennå færre har tilgang til en reell stemmeseddel, trygghet om at de kan si det de mener i det offentlige rom, eller slipper å betale en korrupt offentlig ansatt for å komme inn på sykehuset.
Verden har kvittet seg med to virus gjennom historien. Koppeviruset og kvegpest. Vaksinen mot koppeviruset kom i 1796, sykdommen ble ikke utryddet før 1978, altså nesten 200 år etterpå. Kvegpest ble sist observert i Europa i 1877, Tyrkia i 1996 – og ble erklært utryddet i 2011. Polio var nær ved utryddelse med 37 tilfeller på verdensbasis i 2016 – og siden har årlig tall steget i områder med dårlige helsetjenester. Det vil gå lang tid og kreve iherdig arbeid og verdensomspennende systematisk vaksinering før vi kan erklære verden fri for polio. Intet pandemi-virus blir utryddet – med mindre hele verdens befolkning har tilgang til anstendige og gode helsetjenester.
Vi lærer på den harde måten. Ikke før vi må. Nå må vi. Dette viruset har relativ høy dødelighet og relativt høy smittsomhet. Symptombildet mange pasienter får er alvorlig, mangfoldig og sammensatt. Heldigvis virker viruset til å være relativt skånsomt mot barn og unge voksne (i motsetning til Spanskesyken – som rammet hardest nettopp disse gruppene). Men dette viruset “føkker med immunforsvaret ditt på en veldig spesiell måte” ref. forsker, og det kan ramme ganske så tilfeldig. Og viruset blir ikke borte – før alle har tilgang til helsetjenester og vaksiner. Og da mener jeg alle. Ikke bare de innenfor oljefond-bobla i Norge. Det vil kreve internasjonal organisering, digitalt og teknologisk samarbeid vi til nå aldri har sett maken til.
Så kanskje, kanskje – vil verden etter Covid-19 være et bedre stede enn verden var før Covid-19?
Jeg håper han stølla i rosehagen i Washington kan være triggeren til at resten av verden finner veien dit. Donald får sitte der, twittere fake news, proppe seg med malariamedisin, drikke blekemiddel og satse på at viruset “magisk forsvinner” så han kan åpne landet før påske. Det var ingen god strategi. Resten av verden bør vurdere grunnleggende kunnskap og verdier som veien ut av denne krisen.
Etter krise kommer vekst?
Vi vet at etter store verdensomspennende kriser – kommer det gjerne enn voldsom bølge av vekst i etterkant. Vekst – fordi etterspørsel hoper seg opp, og folk ønsker seg det de manglet under krisen. Og vekst fordi krisen i seg selv utløser et ras av ny teknologi, ny kunnskap og internasjonalt samarbeid. Vi skal dit.
Spørsmålet er bare hva vi skal gjennom før vi kommer dit? Vil vi få stans i forsyningslinjer, ekstrempriser på mat og medisiner, internasjonal uro, en Twitter-konge i USA som tror den eneste måten han kan vinne valget på – er ved å gå til angrep på en ytre fiende? Da er vi alle i trøbbel.
Vi – en del av en større verden
Derfor setter jeg min lit til at Erna Solberg og hennes regjering tar internasjonalt initiativ til samarbeid på tvers av alle landegrenser – basert på et felles verdigrunnlag som aldri før har vært viktigere å ivareta. Det kan redde millioner av menneskeliv fra undertrykkelse, sykdom, sult og katastrofe. Denne kampen vinner vi bare – om vi forstår vår rolle i det hele – og de mulighetene som ligger der.
Av Ingunn Herstad Hensel