Redaktør Ove Mellingen gir i Telemarksavisa den 10. februar en kommentar rettet i stor grad til undertegnede. Det var hyggelig å bli ønsket «velkommen tilbake» i politikken, men enda bedre å også bli utfordret på litt politikk. For der Mellingen mener mine angrep på de sosialdemokratiske systemene er vel harde, så vil jeg få påstå fra mitt perspektiv at jeg har grunnlag for å være veldig mye tøffere, egentlig.

«Arbeidslinja er viktig». Det mantraet gjentar våre etablerte politikere til det kjedsommelige. I omtrent samtlige partier, inkludert mitt eget Venstre. Det er en vedtatt politisk sannhet basert på en felles akseptert innforstått følelse av at dersom man på noen måte myker ordlyden i målsettingen med norsk arbeidspolitikk så plasserer man en atombombe i den sosialdemokratiske velferdsstaten vi tross alt alle lever i.

Folks latskap og uvilje til å arbeide. Menneskets grunnleggende motvilje mot å forsørge seg selv og sin familie og sine nærmiljø gjennom samfunnsdeltagende og samfunnsbyggende arbeid kommer nemlig til å eksplodere sosialbudsjettene med mindre vi definerer målsettingen for arbeidspolitikken vår som den er. Arbeiderpartiet og Høyre er i tillegg skjønt enige om at enhver borger må gjøre sin plikt først for å ha noen rett til å hevde sin rett. Uavhengig av personlig livssituasjon og ressurstilgang. Slik kan de slippe unna å måtte dele med folk som – ideologisk åpenbart – ikke fortjener det like mye. Ironisk er vår alles velferd og gode liv avhengige av at et visst antall noenlunde arbeidsfør del av befolkningen står utenfor det ordinære arbeidslivet til enhver tid. For at samfunnet skal fungere godt for flest mulig trenger noen prosents arbeidsledighet, alltid. Det vet også egentlig AP og Høyre.

Lønn og arbeid er goder. Samtlige voksne mennesker med noenlunde normal kognitiv og emosjonell utvikling oppdratt i et stabilt velferdssamfunn som sikrer borgerne sine skole og utdanning omfavner den grunnleggende velferdsvirkeligheten. Å arbeide, å ta jobb, tjene til livets opphold. Det er deler av å ta ansvar for sin egen frihet. Hvor godt et samfunn faktisk er defineres i sterk grad av hvor stor mulighet borgere har til å gjennom egeninnsats i eget liv til å løfte seg selv. Fra fattigdom til velferd. Fra usikkerhet til stabilitet. Fra uhelse til helse. Arbeid er et gode. Og vi skal dele på godene så de kommer alle til gode!

Men hva skjer så i dette politisk konstruerte bildet med alle de som ikke får regulær jobb fordi det ikke er nok jobber? Eller de som ikke evner å jobbe regulært (eller overhodet) fordi de er rammet av sykdom, går på en smell og blir utbrent, rammes av ulykker, av traumer, av urettferdigheter eller av dumme valg …?

Alle sosiale tjenester og velferdsordninger som er der for å favne deg nettopp når du ikke finner jobb eller kan jobbe måler deg i dag mot «arbeid til alle». Enhver tenkelige arbeidsevnebrøk skal presses ut og fram, og det innen tidsfristen på politisk bestemte ordninger ikke i takt med og i hensyn til den enkeltes liv og helse. «For syk til arbeid, for frisk til trygd» er en nysosial og økonomisk fallgruve hvor tusenvis flere nå har havnet gjennom AAP-ordningen. Systemkostnadene trumfer livsløpskostnadene. Alle må i tiltak. Alle skal være i «aktivitet». Det finnes ikke jobber nok, men jobbe for trygda skal «de». «Alle skal «opp om morran». Alle må «møte krava». Færrest mulig skal være på ugreie statistikker for «alle skal egentlig helst være i jobb». Og alle som faktisk har en jobb, de må ikke bli misunnelige på dem som «slipper å jobbe». Vi må derfor gjøre det ekstra uattraktivt å være syk eller fattig eller ikke ha jobbnettverk. Det holder den friske fellesmoralen oppe og fellesutgiftene … nede..?

Da Einar Gerhardsen i sin tid ble konfrontert med økte sosialutgifter som følge av at flere fattige hadde fått rett til hjelp innenfor velferdsstaten Norge svarte han: «Så hyggelig!». Tygg litt på det.

NAV er et produkt av «arbeidslinja» slik vi i dag kjenner den. Systemene som skal håndtere mennesker som ikke står i arbeid er bygget ut ifra denne linjas hovedmål de siste tiårene. Jeg ser vi har krysset et punk i den offentlige debatten hvor folk nå i alminnelighet uttrykker mistillit til NAV fordi NAV oppleves som at staten understreker at den ikke har noen tillit til dem som borgere. Det er et demokratisk problem som svekker statens legitimitet på alle andre felt også.

Som liberaler har jeg tro på individet, jeg setter mennesket i sentrum for min politikk. Jeg tror på folkeopplysning og fri vilje og menneskets iboende egenverdi. Jeg tror ikke på tvang. Og jeg er ikke så redd for naturlig ulikhet og mangfold som jeg er redd den ulikhet som mennesker påfører hverandre med makt.

Det absolutte flertall i et samfunn der borgerne opplever tillit, verdighet og tilhørighet vil naturlig gi tilbake til folk og samfunn rundt seg. Derfor må folk få sin rett, slik at de faktisk kan velge å gjøre sin plikt. Da først kan storsamfunnet sette rimelige krav tilbake til sine borgere, med rimelige konsekvenser. I dag opplever folk de stadig straffes hardt for å ikke klare nå systemenes uoppnåelige mål.

Arbeidslinja t i dag setter en tykk strek over de svakest stilte sine håp om å kunne oppnå å bli inkludert med verdigheten og helsa i behold. Det lønner seg ikke for noen av oss. Skatteseddelen sier lite om et menneskes verdi og reelle bidragsevne gjennom et livsløp. Dette er grunnen til at jeg mener staten alltid skal være «størst» i møte med individet. Se stort på mennesket, ikke gjøre det lite.

Målet med norsk arbeidspolitikk bør endres. Mitt forslag er at det som hovedmålsetting skal: «Bidra til selvforsørgende lønnet arbeid/sysselsetting til alle myndige borgere som kan og vil nyte arbeidslivets goder og til adekvate sosiale og økonomiske velferdssikringer for dem som ikke kan jobbe eller ikke finner arbeid.».

Livet er ikke statisk og mennesker ikke er produktive når de lever i vakuum. Tillit gir verdighet gir tilhørighet gir tilbake.

 

Jennie Nicola Johnsen

Liberal