Det vises ofte til hva som har skjedd på Island med opphoping av kvoter når strukturordninger diskuteres. De store har blitt større mens de små har blitt mindre. er ikke der. Vi vil fortsatt ha en differensiert flåte – kvotetakene setter en effektiv stopper for at kvoter samles på alt for få hender. Kvotetaket for flåten vil ved en eventuell strukturordning være lavere enn for resten av kystflåten. Viktige rammeverk som deltakerloven vil også være til hinder for at vi vil oppleve «Islandske tilstander».
Fartøygruppen består av ei åpen og ei lukket gruppe, der den lukkede gruppen har i underkant av 12% av totalkvoten på torsk, og den åpne gruppen i overkant av 6%.
- Regjeringen kommer med et forslag på ei kondemneringsordning som ikke er faglig begrunnet.
Den faglige tilrådingen fra Eidissen utvalget var at dagens samfiskeordning må ses i sammenheng med forslag om å gi fartøy adgang til langsiktig tilpasning gjennom kvotesammenslåing.
Regjeringen følger ikke tilrådingen og vil ta ut den tekniske overkapasiteten i fartøygruppen ved å kondemnere fartøy. Eidissen utvalget tilrår ikke en kondemneringsordning, og begrunner det slik:
I praksis rigges fartøy i dårlig stand for å kunne godkjennes som rustet til å fiske før de kondemneres. Det vil være fornuftig å fjerne kondemneringskravet der det ikke er fare for at fartøy som tas ut bidrar til å skape et uønsket press i andre fiskeri innenlands eller utenlands.
Det foreligger kort og godt ingen fare for at fartøyene som tas ut vil føre til noe press i andre fiskeri.
- Vil strukturering true det kystnære aktive fisket?
Fartøy som disponerer ca. 50% av kvotene befinner seg i store havner der det også finnes større kystfartøy og gode mottaksanlegg. I tillegg er det sjarker fra nærliggende kommuner uten mottak som også leverer sine fangster i disse havnene fordi det faktisk ikke er mottak i egen kommune, f.eks. Sortland.
Mange i gruppen gjør det samme som de større fartøyene. De fangster når fisken er tilgjengelig. De bidrar ikke i vesentlig grad til å forlenge sesongen, eller til større eller mindre grad av helårige arbeidsplasser enn andre fartøygrupper.
Ved ei strukturering vil vi ikke oppleve at fartøyene uten videre endrer leveringsmønster. De vil mest sannsynlig fortsette å levere sine fangster i de havnene de allerede leverer i. Fartøyene blir færre – ikke større. De vil fortsatt være under 11 meter, og fortsatt fiske kystnært.
- Bedre lønnsomhet for både fartøy og mottaksanlegg.
Vi har tidvis opplevd at mottak har betalt dårligere pris på leveranser fra sjarkene, fordi det har vært mer arbeidskrevende å ta imot fangster fra disse.
Mottaksanlegg er tjent med færre sjarker som leverer større kvantum. Håndteringskostnadene blir mindre og lønnsomheten bedre for både sjø- og landsiden.
- Vil ei strukturordning gi ei geografisk omfordeling, og medføre konsentrasjon på kapitalsterke hender?
Kritikerne at ei strukturordning i fartøygruppen mener det vil føre til ei geografisk omfordeling og konsentrasjon på de mest kapitalsterke hendene, i strid med intensjonen om å bevare et kystnært aktivt fiske.
Kun 80 % av kvoten fra det oppkjøpte fartøyet blir overført til ny eier, mens de resterende 20 % fordeles på alle i samme størrelsesgruppe. Slik vil strukturering komme alle til gode, også de som ikke velger å benytte seg av strukturordningen.
Videre vil det fortsatt være ei åpen gruppe som ikke er gjenstand for «geografisk omfordeling, eller medføre noen konsentrasjon på kapitalsterke hender.»
- Vil ei strukturordning ramme rekrutteringen i vesentlig grad?
Åpen gruppe i torskefiskeriene har en viktig og nødvendig funksjon i det samlede norske kvotesystemet, og har vært en viktig arena for bl.a. rekruttering.
Regjeringen vil at fiskere under 30 år i åpen gruppe skal kunne søke om et bonustillegg som rekrutteringskvote. Det vil gi et kvotetillegg opp mot 80 %. i en periode på 5 år. Med ei slik ordning vil fiskere kunne bygge seg opp økonomisk og kjøpe seg inn i de lukkede fiskeriene. Ei strukturordning vil ikke rokere med dette tjenlige forslaget.
- Ei kondemneringsordning vil koste uforholdsmessig mye.
Vi står ovenfor 2 valg. Ei kondemneringsordning, – eller ei forsiktig strukturering, der fartøyet sitter igjen med en grunnkvote og en strukturkvote.
Kostnaden ved en kondemneringsordning, der 10 % av faktorene kjøpes ut, anslås i kvotemeldingen å koste fiskerne kr. 200 millioner. Det tilsvarer ca. kr.190 000 pr. fartøy for de som blir igjen i gruppen.
Regjeringens anslag er lavt. Med de kvoteprisene det opereres med i dag, vil kondemneringen fort kunne koste 400 -500 millioner. Det tilsvarer kr. 400 000 eller mer i kostnad pr. gjenværende fartøy. For et fartøy med kr. 1,4 millioner i omsetning vil det kunne gi dramatisk store konsekvenser.
De gjenværende kvotefaktorene etter gjennomført kondemnering forutsettes fordelt på resten av gruppen med 10 % økning, som tilsvarer 3,93 tonn i økt kvotegrunnlag per fartøy.
Samfiskeordningen viser at det har vært behov for samfiske for å få tilfredsstillende økonomi. Ei strukturering betyr at fiskerne vil få den langsiktigheten som etterspørres.
Driftsgrunnlaget blir selvfølgelig bedre ved å beholde en strukturert kvote på 32 tonn, enn ved å få ett kvotetillegg på 3,93 tonn. Kvotetillegget vil i mange år framover gå med til å dekke kostnadene ved ei kondemneringsordning.
Over tid vil trolig fisketillatelser – uansett kondemneringsordning eller strukturordning – bli overført til fartøy som driver fiske i tilknytning til de store fiskerihavnene med naturgitte fortrinn. Det er ikke ei strukturkvoteordning eller ei kondemneringsordning som er avgjørende, men markedsmekanismer.
Større fartøy står rimelig fritt til å levere til de mottakene som betaler best pris for råstoffet. Stedbundne sjarker har ikke samme mulighet til dette pga. fartøystørrelsen, seilingstid, og vind -og værforhold. Virkemidlene må være fartøynøytrale, og fartøygruppen må underlegges samme reguleringsregime som større fartøygrupper