Søkelys BARNEVERNET
26 saker om norsk barnevern er tatt inn til behandling i menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Stemmene som er tiet så lenge er i ferd med å bli hørt. Gjennom en massiv forsterker, en internasjonal rett. Jeg snakker nå i alminnelighet til deg som alt vet hva som foregår, eller i det minste begynner ane uro om hvilken unfallenhetssynd vi har vært skyldige i ovenfor ungene våre i dette landet. Stadig. Og så snakker jeg nå i særdeleshet til kontrollutvalgets medlemmer i Skien Bystyre gjennom de siste fire årene og alle kandidater som stiller til valg for å bli ombud de fire neste.
Skien Kommune har levert en administrativ høringssuttalelse nylig i forbindelse med regjeringens høring av ny barnevernslov. En lov som omfatter en lovfattet rett for barn i barnevernet å bli møtt med den kjærligheten og omsorgen de primære omsorgspersonene og andre voksne rundt barnet av ulike grunner ikke klarte gi. Det var på høy tid at den 25 år gamle barnevernsloven, ble oppdatert. Ære skal også daværende Statsråd Horne fra FrP ha for at hun la vekt på barnevernbarnas egne innspill til nødvendige endringer. Loven ble i hovedsak vedtatt i 2018. Foreldre og barns rettsikkerhet ble styrket. Nå i sommer gikk de neste endringsforslagene på høring. Lovoppdateringene er vakrest på det viset at de ytterligere styrker endringer som vil føre til at færre barn utskilles totalt fra sine familier og nettverk og etablerte relasjoner. Barnet skal bli sett, hørt og inkludert. Med kjærlighet og omsorg.
Når barnevernet griper inn har et barn det alt vanskelig. Det skal ikke bli traumatisert ytterligere av barnevernets metoder. Men det krever veldig tydelige voksne på jobb som vet hva jobben de skal gjøre. Barnevernet er en kommunal etat. Kontrollutvalget i Skien Kommune har ansvar for å tilse at tjenesteyting i kommunen skjer i samsvar med og innenfor loven. Derfor retter jeg disse spørsmålene til dere først og fremst. Hva gjør Skien for å sikre at vi aldri har (retorisk slemt spørsmål, for jeg vet jo vi har), eller aldri kommer til å ødelegge et barn eller en ungdom ved å utsette det for politi og barnevernsmyndighetsutøvelse som ikke er rettssikret og gjennomsyrende forholdsmessig? Er Kontrollutvalget kjent med slike eksempler fra Skien fra før? Det har vært noen saker om barnevern til behandling hos dere, men hva tenker dere nå, på tampen av valgperioden? Synes det at etaten vår her i Skien alltid har hatt det personell og ressurser som kunne vært nødvendig for å i stor grad kunne anta at bekymringsmeldinger som er kommet inn er forsvarlig behandlet? Skal vi alle føle oss trygge på i Skien at det foreligger rettslig vurdert alvorlig omsorgssvikt/ vold / mobbing/ seksuelle overgrep før det opprettes formelle saker med tiltak som hefter dypt intervenerende i barna og familienes liv, kanskje for evig og alltid?
Skien topper mange negative statistikker i Norge, også når det gjelder å ikke klare å se barn og unge. Penger til forebygging har vært vanskelig å finne lenge. Helsestasjoner, åpne barnehager, helsesøstre, miljøterapeuter og familievernkontor, det trengs masse mer av det. Skien kommune har satt inn en miljøterapeut på hver skole. Flott! Neste skritt: To, kanskje? Tre? Hvor mange trengs egentlig for å se de løpende, endrede sosiale behova til alle ungene mens de er på skolen? Alle sammen? Både den skoleuklare femåringen og 12 åringen i samme skolegård? Regjeringen har påsett at kommunen fikk penger nok til helsesøstre heldigvis. Men det er jo ikke bra at Skien aldri hadde klart å møte helsesøsternormen innenfor sitt eget disponeringsrom. Forebygging vinner sjeldent frem i lokale prioriteringer. Debattene står BOM fast i viktigere voksengreier som regel. Hva med et mangfold av lokale små udomsklubblokaler? Trygging av uorganisert ungdoms fritid? Hvor får de LOV å gjøre de fineste tinga de har lyst til? Så alle har steder å gå og steder å være og steder å finne veiledning og hjelp. Til å bare være unge? Istedenfor å tilføre ressurser i skolen så den kan yte den rettmessige tilpassede opplæringen som mange ikke får eller sørge for sosiale og trygge rom for alle unge så fokuseres det mye i offentlig debatt på ungene som om det er de selv som er problemet i seg selv. ”De gidder ikke lære. De ruser seg. De sloss. De trenger å tas skikkelig”. Videre dyttes så ansvaret over på foreldrene alene. Også for skolenes manglende ressurser. Men ingen spør om hvor mange av barna som ikke tar til seg undervisning, eller ruser seg og sloss fordi de er blitt sviktet og herjet med, ikke av foreldrene men av voksne folk på jobb som ikke klarte gjøre jobben sin av en eller annen grunn. Og pressen nøler med å omtale unges opplevde unødvendige politimakt i kommunen vår. Fordi «det er så vanskelig å få kommentarer fra barnevernet».
Egenproduseringen av bekymringsmeldinger fra systemets side har generelt skutt i været etter omleggingen av barnevernet i 2014-15. Det var tilsiktet fra sentralmyndighetene å ”stressteste” systemet. Daværende barne- og familieminister Inga Marthe Thorkildsen fra SV ytret noe så like direkte dengang som «heller tusen uskyldige familier intervenert enn at ett barn som opplever omsorgssvikt ikke blir fanget opp». Vi har også her i Telemark eksempler, f.eks. på at av søsken som er tatt ifra foreldre så tilbakeføres en, men ikke begge. For barnet har jo fått en tilknytting til de av barnevernet utvalgte foreldrene, sier samme etaten som tok barnet. Spiller ingen rolle da at de biologiske foreldrene både vil og kan og ved rett har fått slått fast at de er egnede omsorgspersoner. Eller hva med om fosterforeldre i flere år kan hevde at å samarbeide som først lovet med biologisk mor/far ble for vanskelig og traumatisk for barnet slik at allerede minimal kontakt med familen ble kuttet helt ut, for så etter noen år snu tvert om og mene det er «veldig viktig at barnet raskest mulig får flytte hjem til biologisk familie». Akkurat når det begynner å bli en litt krevende tenåring. Er det da betimelig å stille noen kritiske spørsmål? For eksemplel om hvem som skal få nyte godt av den nye villaen de tidligere fosterforeldrene kunne investere i som følge av å ha fått godt betalt for å oppbevare noen andres barn til det ikke passet lenger. Så hva nå med konsekvensene av de utallige bekymringsmeldingene utløst av den fortsatt relativt nye uskjønnsmessige angiverplikten blant offentlige ansatte? De som ofte fikk lyd lød «familieøkonomien er bekymringsfult svak». Her masseprodusertes bekymringsmeldinger fra barnehager og SFO i forhold til foreldre som ikke får betalt regninger i tide. Men omsorgsuevnende? Eller verre; Meldinger fra sosialkontor, sosionomer og NAV-ansatte etter at de selv gjerne er direkte utløsende eller medvirkende årsak til at familieøkonomien gjennomgår lange vanskelige omveltninger og helt utilstrekkelig sikrede perioder i utgangspunktet. Uten at barnevernet da krever at NAV putter penger inn i familien av den grunn.
Barnetrygda trekkes fortsatt fra foreldrenes sosialhjelp, mens høyrefolk og sosialdemokrater kun snakker om viktigheten av «jobb og utdanning» til de som trenger melk og brød nå og å slutte å bli herja med for å i det hele tatt klare begynne tenke på å utdanne seg eller jobbe. Verdighet gir tillit gir tilhørighet gir tilbake. Men når det gjøres akuttvedtak om omplassering som følge av det så utløses det midler i alle mulige retninger. Timene flyr hos barnevernsvakt og politi. Kjøp av institusjonsplasser/akuttplasseringer/betaling av fosterhjem. Det er ingen rettferd i dette. Heller ingen god sosialpolitikk. Ingen god familiepolitikk. Ingen god samfunnspolitikk å disponere ressursene slik. Selv om vi alle vet at det er utvilsomt at tusenvis av barn også har fått hjelp av etaten er ikke det i seg selv noe motargument mot å skulle erkjenne alle svikene. Noen møtte bare englene som selvsagt også jobber i systemet. Mange barn har fått god, riktig hjelp. Dette handler ikke om dem. Alle våre myndigheter har egentlig plikt til å ikke gripe inn dersom de reelle konsekvensene av tiltakene/ interveneringen i seg selv vil være uforholdsmessig større enn å ikke gripe inn. Resultatene av det jeg selv vil få betegne i sum som norsk systemisk ondskap begynner nå endelig å komme til overflaten i Strasbourg. I menneskerettsdomstolen.
Stortingspolitikere og sentrale politikere begynner å fremme krav om en statlig Barnevernskommisjon. Vi skal enda ikke ha tillatt oss å glemme erstatningene som kom opp og den offentlige beklagelsen som justisminister fra Venstre Odd Einar Dørum var i stand til å gi «barnehjemsbarna» våre på vegne av oss alle. Nå er det «barnevernsbarna» sin tur til å bli sett. Jeg sier JA til høringer om vårt barnevernet, her i Skien. Våre egne familier og våre egne barn og unge skal få lov å fortelle sine historier. Historiene og opplevelsene må anerkjennes med den samme kjærligheten den nye loven sier vi skal møte de neste barna som trenger barnevernet vårt med. Hvordan ellers skal vi kunne sørge for å skape tillit til at veien vår sammen videre er mer opplyst enn veien vi har gått til nå.
Jennie Nicola Johnsen, 5.kandidat, Skien Venstre, tidligere nestleder i Venstre, tidligere bystyremedlem og medlem av Helse og sosialkomitemedlem i Skien og Oslo. Mamma.