Valgkampen er i gang og de ulike politiske grupperinger kjører sitt eget VM i lovnader. Mer til ditt og mangt til datt. Fra sidelinjen må det se temmelig rart ut at en kommune med millionunderskudd kan bevilge seg nye og videre tjenester. Porsanger Venstre kan ikke love mer penger til alskens gode formål uten inndekning eller humankapital, men vi kan love innbyggerne et nytt tankesett som ivaretar menneskeverdier og muligheten til å bo hjemme så lenge du kan.
Vår tenkning er at menneskeverd er ryggraden i alle samfunn og at fellesskapet i seg selv er vår egen lykkes smed.
Her kan du lese om hvordan Venstre i Porsanger vil jobbe fram en helt ny modell får desentraliserte pleie og omsorgstjenester.
Fram mot 2035 vil nasjonen oppleve den største demografiske endringen i nyere historie. Enkelte samfunn vil oppleve at 1 av 3 er over arbeidsaktiv alder og i pensjon. Rike barnekull i etterkrigstiden og stadig færre fødsler fra 70 tallet og fram til i dag utfordrer den demografiske balansen og definerer dermed den såkalte eldrebølgen. Behov for pleie og omsorgstjenester vil i denne sammenhengen sette samfunnet på en solid prøve.
Dagens tenkning er robuste enheter, store sykehjem – kraftsentra og indikatormålte støttetjenester. Omsorgstrappen endres og i mange sammenhenger vil innslagspunkter for tjenester bli umenneskelig store. Billedlig sett vil dette føre til et samlebåndsystem der mennesker blir som skoesker i en reol – hvor brukerne tas ut til måltid, medisinering, tømming og vask. Menneskeverden vil forvitre i en samlebåndsmodell hvor indikatorer forteller tidsbruk, avvik og målt kvalitet.
Tenkningen og filosofien er adoptert fra en bærekrafts modell og en form for stykkprisfinansiering utledet fra en forretningside som aldri burde ha hatt innpass i omsorgstjenesten. Ved å fullføre denne tenkningen vil menneskeverdet veksles inn til en kynisk mekanisert samlebåndsmodell. Etisk og moralsk sett vil hele tenkningen være forkastelig. En opplagt sideeffekt vil være en samfunnsendring hvor særlig de minste samfunnene blir avviklet og historie.
Om dette er en villet utvikling kan sikkert diskuteres, men at vurderingen blir til sannhet bør neppe være tvilsomt. Robuste enheter, effektivisering, sentralisering, digitalisering og parametriske måltall og finansiering peker i en og samme retning.
Vår tenkning lar stedsnære omsorgsbaser danne grunnlag for hverdagsrehabilitering kombinert med samfunnets egne aktiva og reserver. En sosialliberalistisk modell hvor samfunnet i seg selv er premissleverandører og det offentlige tilrettelegger. En brukerstyrt velferdsmodell som tar utgangspunkt i de kompetanser og mulighetsleveranser som finnes i eget samfunn. Kartlegging av samfunnsbehov, forventninger og mulighetsuttak danner her grunnlag for hva det offentlige skal bidra med og hva samfunnet kan mestre i seg selv.
Modellen vil utvikle en bærekraft som ivaretar desentraliserte tjenester og hindrer demontering og avvikling av distrikts Norge. En modell som setter menneskeverd, etikk og samfunnsmoral i front og lar samlebåndsmodellen være alternativ til de miljøer som ønsker det. Jeg har aldri vært tvilsom på at differensierte løsninger er samfunnstyrker som skaper både optimisme og innovasjon.
Se deg rundt, spør en nabo, ta en kopp kaffe på bygdehuset og vurder om det ikke finnes ressurser i ditt eget samfunn til matlaging, tilsyn, enkle sårskift, besøk eller en nattevakt i ny og ne. Kanskje det til og med finnes en pensjonert hjelpepleier, sykepleier eller for alt jeg vet en lege som kunne tenke seg noen timer med jobb. I dag bruker mange kommuner like mye tid i persontransport som ansikt til ansikt med brukeren og tapper systemet for endeløs energi.
Stem inn menneskeverd gjennom sosialliberalismen.