Av Geir Kjell Andersland, andrekandidat til fylkestinget for Vestland Venstre. Jurist, tidligere fylkesnemndsleder og regiondirektør i Bufetat.
Direktør Mari Trommald i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) mener (BT 23.07) at jeg driver «polarisering og krisemaksimering» i min omtale av påvist svikt i norsk barnevern (BT 08.07). Innlegget mitt gjennomgikk alvorlig svikt i barns medvirkning, i kompetanse, i håndteringen av akuttsaker, i samhandlingen med det øvrige hjelpeapparatet og i barnevernsinstitusjonene.
Snakker vekk
Trommald svarer generelt og kommenterer overhodet ikke at den konkrete svikten jeg omtalte, er forankret i ferske og grundige utredninger fra Helsetilsynet og Forandringsfabrikken. Teksten hennes skaper tvert imot et inntrykk av at dette er min personlige kritikk.
Bagatelliserer
Riktignok medgir hun «at kvaliteten er ujevn, og at rutiner kan svikte». Men når vi registrerer den graverende svikten ovennevnte rapporter har avdekket på mange områder, blir det et skrikende misforhold mellom hennes erkjennelser og virkeligheten.
Samtidig fortsetter den internasjonale kritikken mot norsk barnevern med uforminsket kraft. Nylig bestemte Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) at 26 nye barnevernssaker fremmet mot Norge skal oversendes Norge for tilsvar.
Alvorlig problem
Når sakene ikke ble avvist med en gang, betyr dette at Norge kan imøtese ytterligere rettssaker i EMD.
Det ligger i barnevernets struktur at det alltid høster kritikk. Barnevernet eksisterer, som navnet tilsier, for å verne og bistå barn som er utsatt for overgrep og alvorlig omsorgssvikt i sitt hjem.
Men barnevernet har også myndighet til å foreta svært inngripende tiltak innenfor privatlivets sfære med tvang. Det er derfor i barnevernets lodd å få kritikk både for å gripe for seint inn overfor barn som lider i sine familier, og for raskt med for drastiske tiltak.