Økonomirapport 1 tegner et alvorlig bilde av kommunens økonomiske situasjon. Men jeg vil også gi anerkjennelse til de ansatte som utfører jobben med god kvalitet for våre innbyggere, under varierende vilkår. De er de viktigste for å gjøre kommunens drift stadig bedre. Men mange av dem opplever stor uro for tiden fremover.
For vi har store utfordringer. Når 60% av overskridelsene skjer i pleie – og omsorg og disse har økt sterkt er det alvorlig. Ja, det blir flere eldre, flere pleietrengende og vi har fått en samhandlingsreform som krever mye, men det kan ikke forklare de store avvikene på driften. Vi ligger 26% over snittet i ASSS kommunene. Dette er en dårlig forberedelse på å møte eldrebølgen! Vi MÅ bli mer effektive. Tiltakene er kommet for sent, virker for dårlig og har vært for mye top-down, burde vært mer bottom-up. Et godt grep har vært å ta i bruk rammefinansiering i stedet for innsatsstyrt. Det burde skjedd for flere år siden.
For kommuneøkonomien i Norge er jo god, flere kommuner legger seg opp fond, mange kommer ut av Robek-lista. Mange er bedre rustet for fremtiden. Tromsøs situasjon er unik blant de store kommunene, selv skatteinngangen er jo god., med over 500 mill. ekstra inn siden 2015. Vi må få bedre kontroll på driftsutgiftene. Dagens situasjon er et sørgelig resultat av de siste fire årenes politiske styring eller mangel på det.
Vi er forelagt forslag til kutt. Og kutt må til, i tillegg til investeringer i egnede helsebygg og tilpassede boliger for ulike grupper. Vi må både satse og kutte. Og det må føre til en omlegging av driften. Men hva er de faktiske kostnadene av de foreslåtte kuttene? Hva er kostnadene av konsekvensene når tiltakene forplanter seg utover i kjeden, til UNN, dagbøter, rekruttering, kvalitet og sykefravær. Ikke minst må vi alltid ha fokus på de svakeste og mest sårbare.
Derfor støtter Venstre Høyres forslag om skjerming av oppfølgingstjenesten, hjemmetjenesten og helsehuset for kutt. For eksempel vil det opprettholde tilbudet til yngre demente på Otium. Med inndekning på reiser, administrasjon, konsulenter og vikarbruk. Det er en prioritering av kjernevirksomhet og de svakeste.
Denne saken er større enn oss selv. Kommunen trenger en bred forståelse av krise (der tror jeg vi er) og en realistisk tilnærming til løsningene, som kan stå seg over de årene dette skal virke, også under skiftende flertall.
Innbyggerne forventer det av oss.