Svar no.2 til leder av KU i husleiesaka

Jeg skal la være å kommentere mange av påstandene som fremmes i svaret jeg har fått fra leder i KU, Gunnar Odd Hagen (H). De faller simpelthen på sin egen urimelighet.

Leder for KU blander sammen forskjellige forhold. Det ene dreier seg om at rådmannen ba om en forvaltningsrevisjon, men det har ingen heller kritisert rådmannen for. Så påpeker leder for KU at «rådmannen så tok strategisk riktige valg.»

Gjorde rådmannen et strategisk riktig valg da rådmannen pekte på at flyktningkonsulenten hadde inngått uoppsigelige kontrakter med huseierne, med uriktige påstander om at vedkommende ikke hadde fullmakter til det?

Leder av KU kommer ikke kun med en redegjørelse om fakta, men også med et forsvar av rådmannens strategiske valg, som faktisk innebærer en god del mer enn å be om en forvaltningsrevisjon— og det er nettopp her det gjelder å holde styr på hvilken hatt man har på hodet når man skriver. Det er ingen ren redegjørelse av fakta, men også en subjektiv vurdering av rådmannens strategiske valg — som blant annet inkluderte å peke på en ansatt som ansvarlig.

Mitt anliggende i denne saka har ikke vært å gi folk skyld for noe, men å påpeke hvor ansvaret faktisk ligger i henhold til kommuneloven. Ansvaret i slike saker ligger alltid hos rådmannen som øverste leder for den kommunale organisasjonen. Det er forsøket på å plassere ansvaret et annet sted som jeg reagerer på, og som jeg mener sender ut et veldig dårlig signal til de ansatte i Tinn kommune.

Jeg har ingen personlig tilknytning til noen av de involverte i denne saka, og ser den i likhet med folk flest utenfra, og da må jeg si at den behandlingen flyktningkonsulenten har fått ut i fra det som kom fram i lagmannsretten er ikke noe Tinn kommune kan være bekjent av.

Når NAV-leder i tillegg er uenig med Høyesterett om hvordan Norges lover skal tolkes, så er det kanskje på tide fra kommunens side å vise litt ydmykhet med tanke på å gå hardt ut mot enkeltpersoner? Kommunen utgjør som organisasjon et tungt apparat, og når det apparatet legger skylden på enkeltpersoner så oppleves det som veldig belastende for den det gjelder. Dette bunner ut i et enkelt etisk spørsmål om hva som er rett, og hva som er galt å gjøre mot folk.

At dette må komme fra en vanlig innbygger utenfor kommunestyret sier kanskje noe om behovet for fornying, for det er de folkevalgte som burde være de første til å stå opp for den svakeste part. Tro det eller ei — folkevalgtes viktigste oppgave er å være ombudsmenn for kommunens innbyggere.