Av Eirik Bøe, 1. kandidat for Bærum Venstre
«Norske kommuner har mer kunnskap om hvor elgen beveger seg, enn om barn og unges tråkk» heter det i en invitasjon til en konferanse om barnas røffe kår i de nye byene våre.
Byplanlegging domineres av de voksne – og særlig de med makt og penger. Byer, byrom og boliger lages på de voksne eller utbyggeres premisser. Hvis vi skal skape hjemsteder for barn og unge i byen må deres tråkk tas på alvor.
Jeg har et eksempel fra min egen kommune, Bærum som kan være illustrerende. Sandvika er blitt by og skal bygges tett og urbant. Der skal vi også bygge skoler, og hva er det første vi gjør? Vi ser oss om etter et passelig gårdsbruk med god matjord. Dytt ungene ut i matfatet, skoler idrettsplasser eller barnehager – det finnes ikke den matjord i verden som er et bedre argument enn barn og unges behov.
I Sandvika nordøst heter de to skoletomt alternativene a. østre jong bjørnegård og Industriveien – industriområde som skal transformeres.
I Rådmannens fremlegg argumenteres det mot skole i Industriveien:
” det vil bli krevende å få til en reduksjon av trafikkmengden langs lokalveinettet og Industriveien, sett i forhold til den forventede befolkningsveksten.“
“Etter kommunens syn vil blandet bybebyggelse med høy tetthet og gode bykvaliteter (….), fremfor skole være en riktig prioritering for Industriveien.”
Her er vi ved kjernen av problemet. En skole er ikke en bykvalitet. Vi kan med andre ord ikke bygge bykvalitet rundt barn – og unges funksjoner.
Bærum kommune må ta feil om vi skal lykkes i alle de 1000 vis av trafikkknutepunktene rundt omkring i Norges land som skal fortettes.
Grunnen til det er at vi skal og må bygge hjemsteder for barn og unge i byen. I byen er det offentlige rom i enda større grad en forlengelse av hjemmet og en sentral del av oppvekstmiljøet til barn og unge.
Da må støy, forurensning og trafikk og annet fjernes fra byen. Vi må bygge i en skala som både gir barn mestringsfølelse og de voksne god kontroll. Vi må skape variasjon og rommelighet med hjørner, smett, smau og små flater.
Alle barn og unges behov og funksjoner fra tromboneøving, dans og håndball til ungdomskulturhus med høyde og bredde kan og må inn i byen.
Dette er kun mulig å lykkes med om vi stiller tydelige krav til formgiverne og utbyggerne av våre tettsteder. Da kan vi skape moderne og attraktive hjemsteder for alle aldersgrupper. Vi må skyve barna foran oss inn i byen og følge deres tråkk.
I denne byen som vi skal skape sammen skal skolen selvfølgelig skal stå i sentrum av sentrum, og bygge byen for barna, for vi er på lag med framtida.