Utviklingen i Tinn går så det suser. Det bygges flere og flere hytter på Gaustablikk, Green Mountain investerer tungt i datalagring, og omlag annenhver måned får man vite at det skal bygges lakseoppdrettsanlegg på Svadde. Vi har hundrevis av industriarbeidsplasser i lokal industri som er konkurransedyktig på nasjonalt og internasjonalt nivå. Når strømprisene øker, så tjener kommunen stadig mer penger på kraftproduksjon, og nesten ingen andre administrative enheter i verden har så mye penger per innbygger som vår kommune.
Samtidig så fødes det færre og færre barn her, og det flytter flere folk ut enn inn. Vi har Telemarks laveste andel av akademikere, den kommunale grunnskolen rekrutterer ikke fagfolk, og vi forveksler utdaterte protestbevegelser med framtidsretta politikk.
Tinn har egentlig gode forutsetninger for å være noe annet enn et sted folk forlater.
Venstrekollega Knut Aastad Bråthen skrev et godt innlegg i Nasjonen her om dagen der han peker på lokale kulturer, verdier og holdninger:
«Folketalsnedgangen på bygdene er ikkje utslag av politikken åleine, men av kulturar, verdiar og haldningar hjå dei som bur der. Venskap og nære relasjonar er avgjerande for at folk skal bli verande. Vi pliktar å gi dei som kjem, ein sjanse til å bli.»
Kanskje er det på tide å ta et oppgjør med kulturer, verdier og holdninger her i kommunen? Kanskje vi rett og slett må bli litt bedre for at flere istedenfor færre skal se framtida si her i Tinn? Still deg selv spørsmålet, og du vil få svar.
Men, kanskje det også er snakk om politiske kulturer som har seilt inn i en bakevje der vannet står stille?
Når Borgar Løberg fra Notodden SV skriver i RA om Aust-Telemark så tenker jeg tilbake på et sonderingsmøte om kommunesammenslåing på Notodden før valget i 2015, der representanten fra Tinn Ap syntes det var vanskelig å få tid til framtidige møter, der representanten fra Tinn H ikke ønsket å ha noen mening om dette, og der representanten fra Tinn Sp forsøkte å avbryte møtet hvert femte minutt. Og slik kommer man til makta i Tinn. Man vil ikke noe, man mener ikke noe, og resultatet er da også selvfølgelig at man heller ikke får til noe. Men det å ikke få til noe er trygt og godt, du slipper å stå i stormen når vanskelige spørsmål kommer på agendaen, og du kan skylde på høyere makter av ymse slag. Bygdedyret derimot, det lykkes. Det Bygdedyret i Tinn lykkes godt med, det er å få folk til å holde kjeft slik at politikken i Tinn til slutt består av selvfølgeligheter, plattheter og rein fordummelse av noe vi er helt avhengige av, nemlig utvikling av vårt samfunn — også kjent som politikk. Derfor endte også diskusjonen om en framtidig felles distriktsutvikling.
Det vi egentlig skulle ha diskutert her i Tinn var utvikling av næringslivet, nærmiljøene våre, barnehagen, skolen, kulturtilbudet, frivilligheten, toleranse for forskjeller, og hvordan vi skal møte klimaendringene samtidig som vi tar vare på naturen vår. Isteden setter kommunestyret kommuneorganisasjonen foran nærmiljøet og distriktet vårt, og resultatet av det kan aldri bli noe annet enn en daglig påminnelse om hva som kunne ha vært.
Den som intet våger, intet vinner.
Marius Skeie, Tinn Venstre
Leserbrev i Rjukan Arbeiderblad 28. februar 2019.