I dag er 7% av den norske befolkningen over 15 år medlem i et politisk parti. Kun 3% av disse er aktive. Det er færre og færre som skriver saker i avisene, færre som driver aktiv påvirkning av politikere og politiske organer – ja, rett og slett færre som engasjerer seg i politisk arbeid. Det er en dramatisk situasjon. Ikke bare fordi vi som er partipolitisk aktive er så få, men også fordi vi ligner sånn på hverandre med hensyn til utdanning, alder og bakgrunn. Det er grunn til å spørre seg om demokratiet vårt faktisk er så representativt som vi liker å tro.
All medlemsvekst er positiv
I lys av dette er det svært positivt at partiene som nasjonalt er i opposisjon opplever medlemsvekst. Særlig positivt er det om flertallet av disse ikke kommer fra andre parti, men er nye folk som ønsker å være med å bidra og påvirke. Det er en seier når personer som ønsker å være politisk aktive finner seg et parti som muliggjør det dette. For vi, det store vi, trenger så mange som mulig.
Regjeringsforhandlingene var denne gang ekstremt krevende, for alle de involverte partiene. Men i lys av de politiske utfordringene vi ser i andre land, f.eks. USA, Storbritannia og Sverige – der politikere står på barrikadene og løfter ultimatene så høyt at en ikke greier å komme frem til leve- og styringsdyktige flertall, så er det tross alt noe positivt i at vi har greid å bli enige. Når alle politiske temaer er på bordet, også de vanskeligste, og en greier å komme frem til en helhet, så er det min vurdering at dette tross alt en seier for demokratiet.
Vanskelig å representere velgerne
Den største bismaken er ikke sakene vi tapte i forhandlingene. Det er at det er en så liten andel av Norges befolkning som har hatt direkte påvirkning på innholdet. Joda, mange har stemt, og har sånn sett fått sagt sin mening. Men når under 3% av befolkningen har gitt innspill på programmene, besluttet hvem som skal stå på listene, stått på stand og banket dører, og på denne måten fått innspill og argumentert med de vi representerer, og de aller fleste av disse dessuten kommer fra det samme demografiske fellesskapet, så er det dypt problematisk.
Som politikere er vi flinke til å peke på alle andre og si at de nå må bli mer innovative. Men når en peker på andre, så er det minst tre fingre som peker mot en selv. Hadde vi vært en organisasjon som mottok offentlig midler, burde vi, sånn situasjonen er nå, mistet all støtten. Vi oppfyller ikke det grunnleggende kravet – bred og reell representativitet. Vi må ganske enkelt gjøre dette på andre måter. Måter som sikrer representativitet, gjennomsiktighet, kreativitet og engasjement. Det er den eneste muligheten om vi skal greier å snu den negative trenden.
Vi har en jobb å gjøre
Vi er langt unna noen gode løsninger på dette. Og så lenge vi holder på å bale med dette selv, uten å inkludere eksterne miljøer som ikke lar seg begrense av historie og vaner, tror jeg heller ikke finner det. En dag kommer kanskje det offentlige anbudet «utvikle nye systemer for politisk arbeid som sikrer bred deltakelse, kreativitet, og gode tjenester til alle». Inntil da gleder jeg meg over all medlemsvekst i det nåværende systemet, uansett hvem som får det. Vi trenger så mange som mulig!
Skrevet av Anders Wengen, ordførerkandidat for Drammen Venstre til valget i 2019
Først publisert på nett av Drammens Tidende 30. januar 2019