Av: Håvard Narum. Holdt under Venstres landskonferanse 20. oktober 2018.
Borger
Borger er ordet han helst bruker om seg selv, og det kan han gjøre høyst fortjent. Homo Politicus – det politiske menneske er han så absolutt. Ingen jeg kjenner i norsk politikk som kommer nærmere den betegnelsen.
Jeg skrev i sin tid en kommentar om dagens jubilant i Aftenposten med tittelen «Politisk dyr med sosial samvittighet»
Det var kanskje litt mer respektløst enn homo politicus, men også litt mer folkelig.
Og jammen er Odd Einar også folkelig. Han snakker med alle, er nysgjerrig på sine medmennesker, og ikke minst derfor, har han i flere ti år vært en gudbenådet valgkjemper for sitt parti – enten han har brukt ordet «hverdagseksempler» eller ikke.
Det er blitt færre av hverdagseksemplene med årene. Jeg er ikke sikker på at Venstre tapte mange stemmer av den grunn.
Kanskje har han karakterisert seg selv best med titlene på sine to viktigste bøker «Med liv og sjel» og «Ombudsmann på jobb.»
Engasjement og pliktfølelse går igjen i hans utrolig lange og mangslungne politiske liv.
For det går ikke an å snakke om Odd Einars liv uten å sette ordet «politisk» foran ordet «liv». De to ordene henger uløselig sammen.
To kjærligheter
Vi må tro han på hans ord når han har sagt at han har to kjærligheter i livet kona Randi Gerd Øverland og Venstre – i nevnte rekkefølge. Men sammenhengen i disse to kjærlighetsobjektene er så nær at bryllupsreisen i sin tid gikk til Venstres landsmøte på Fagernes!
Det sies at det i sin tid også var en kvinne som fikk ham til å bli med i Trondheim Unge Venstre, men i det tilfellet vant partiet kjærlighetsstriden. Siden har han vært like trofast mot Venstre som mot Randi Gerd. Odd Einar har vært medlem i Venstres landsstyre i 46 år, og er der fortsatt. Ingen nålevende norsk politiker kan vise til noe lignende.
Einar Gerhardsen satt i Aps sentralstyre i 48 år, hvis vi regner med krigsårene da partiet i praksis ikke fungerte. Så dere får velge inn Odd Einar til landsstyre også ved neste korsvei, slik at han kan slå selveste landsfaderen.
Første gang jeg hørte om Odd Einar var på 1960-tallet da vi begge var aktive i En Verden Ungdom. Den idealismen har han beholdt. Han er den dag i dag president i En Verden her i landet, selv om han sier at organisasjonen ligger i stabilt sideleie.
EU-motstand
Hans internasjonale engasjement er altså solid, men det er også hans motstand mot norsk EU-medlemskap. Ikke det eneste paradokset i Odd Einars politiske liv.
Mitt første møte med rikspolitikeren Dørum var da han kom på Stortinget for Sør-Trøndelag Venstre i 1977. Jeg var da politisk reporter i Dagsnytt, og merket meg snart den svært engasjerte Borger Dørum. Men både journalister og ikke minst stortingsstenografer la nok mer merke til den heseblesende og ufrivillig komiske Odd Einar som satte stortingsrekord i hurtigsnakk fordi han syntes lille Venstre med to representanter på Stortinget fikk for lite taletid.
Det verste for borger Dørum den gang var jo at alle husket taletempoet, men få eller ingen hva han snakket om.
Men det var neppe derfor han ikke ble gjenvalgt til Stortinget i 1981. Det hadde nok mest med at Venstre slet med velgeroppslutningen. Den lange perioden under sperregrensen ble innledet det første stortingsvalget etter partisplittelsen på Røros i 1972, og skulle vare til 1997. I 1977 ble Odd Einar valgt på distriktsmandat i Sør-Trøndelag
Det er neppe noen overdrivelse å si at Odd Einar har vært den mest markerte Venstre-politikeren i Norge de siste 40 årene. Men det betyr ikke uten videre at han vært den mest vellykkede partilederen. To ganger ledet han Venstre, fra 1982 til 1986 og igjen fra 1992 til 1996. Ingen av periodene ble noen stor suksess for dagens jubilant og hans kjære parti.
Samarbeid mot venstresiden
Verst gikk det i den første runden. Da satset Venstre under Odd Einars ledelse på en grønn profil som nok var litt forut for sin tid, Men ikke bare det: Venstre ville samarbeide med Arbeiderpartiet – for første og eneste gang i partiets historie.
Symbolet på denne nysatsingen var brudebildet av Odd Einar og Gro Harlem Brundtland. Resultatet av dette eksperimentet var at Venstre falt ut av Stortinget for første gang på 101 år – altså siden parlamentarismen ble innført her i landet. Her har dere kanskje en tankevekker til Knut Arild Hareide i dagens situasjon – brudebilder kan jo i våre dager sendes på sms!
I Odd Einars andre runde som partileder gikk det litt bedre, men det er ikke sikkert det primært var hans fortjeneste. Uten Lars Sponheims personlige og vellykkede valgkamp i Hordaland hadde neppe Venstre kommet på Tinget i 1993 heller, og med tre perioder utenfor nasjonalforsamlingen kunne nok løpet ha vært kjørt for partiet.
Sett i ettertidens perspektiv var det nok derfor en riktig avgjørelse at Odd Einar vek plassen som partileder for Sponheim i 1996. At det var vondt og vanskelig den gangen, er forståelig, men heller ikke i Venstre er politikk noen søndagsskole.
Teller ikke tapte slag
Men borger Dørum bruker ikke lang tid på å telle de tapte slag. Til det stikker både engasjementet og pliktfølelsen for dypt. Og her har vi forklaringen på at han vil bli husket som aktivist og statsråd, som de svakes talsmann med solid forankring i Kirkens Bymisjon og Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndigheter, og som utrettelig forkjemper for sosialliberalismen.
Den ikke-voldelige aktivisten fra naturvernkampene i Mardøla og Alta er en helt nødvendig bakgrunn for å forstå en viktig del av Dørums sammensatte politiske karriere. Han har sagt at folkelige aksjoner er en like uunnværlig del av demokratiet som politikere med makt og myndighet.
For Dørum var Alta-saken ikke bare en kamp mot utbygging av et vassdrag. Han forsto mer enn de fleste andre stortingsrepresentanter den gang at det også var en kamp for samenes rettigheter til ressursene i Finnmark. Det var således ingen tilfeldighet at Dørum som justisminister 20 år senere skulle bli en hovedarkitekt bak den nye Finnmarksloven.
Statsråden
Dermed er vi kommet til den del av Dørums virke som heter statsråden.
Som de andre politikerne i de daværende sentrumspartier KrF, Sp og V, har Dørum god grunn til å sende en varm takk til Thorbjørn Jagland. Uten hans 36,9-ultimatum til det norske folk i 1997, hadde det ikke blitt noen sentrumsregjering etter valget den høsten. Og Odd Einar hadde trolig aldri blitt statsråd, i alle fall ikke på den siden av tusenårsskiftet.
At han ble samferdselsminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering sier litt om hva som skal til for å være statsråd. Riktignok er Odd Einar en togentusiast, men han kjører ikke bil, sykler ikke og har måttet arbeide hardt og målbevisst for å bli kvitt flyskrekken fra yngre år. Men Odd Einar er politiker i klasse A. Og det er faktisk en langt viktigere kvalifikasjon for en samferdselsminister enn førerkort i klasse B.
Som statsråd fikk han god bruk for sin grundighet, nysgjerrighet, arbeidskapasitet og evnen til å sette sine medmennesker i arbeid. Den nye hovedflyplassen på Gardermoen ble åpnet i hans tid som samferdselsminister. Da det ble trøbbel med flytogtraseen gjennom Romeriksporten, dro han selv på befaring for å gjøre seg kjent med forholdene. Fjernstyring har aldri vært Odd Einars politiske stil. Han må ut til menneskene som kjenner problemene på kroppen, og lytte til deres meninger og opplevelser.
Da Dørum skiftet statsrådsjobb i 1999, var de fleste observatører enige om at han hadde vært en vellykket samferdselsminister.
Justisminister
Som justisminister det siste året av sentrumsregjeringens levetid og de fire årene i Bondeviks andre regjering av Høyre, KrF og Venstre, ble jobben mer krevende, og dilemmaene for en inngrodd samvittighetsliberaler som Odd Einar mer påtrengende.
Det var slett ikke bare enkelt for ham å ha hovedansvaret for å forebygge terror i Norge etter de meningsløse angrepene i New York, Pentagon og Pennsylvania 11. september 2001. Her fikk han god bruk for en av de setninger som han gjentatte ganger bar brukt om politikkutforming der motstridende interesser gjør seg gjeldende: »Kompromisser er ikke kamelsluking.»
Dilemmaet Dørum her sto overfor, kan beskrives som en balansegang mellom hensynet til individets rettigheter og enhver regjerings fremste oppgave – å beskytte de samme individer. Det kan nok med en viss rett sies at Dørums pliktfølelse vant i håndteringen av dette dilemmaet. Frykten for at noe galt skulle skje på hans vakt, ble avgjørende ved noen viktige korsveier.
Dilemma
En god illustrasjon på dette var at Dørum som justisminister i 1999 avviste alle forslag om å gi politiet adgang til å drive romavlytting. I 2005 inntok han på visse vilkår det stikk motsatte standpunkt. Det er sikkert mange her som husker at dette ble omstridt i hans eget parti.
Til tross for strid om dette og andre tilsynelatende lite liberale standpunkter Dørum følte han måtte innta som justisminister, ble hans ettermæle også i denne statsrådposten rimelig bra. Det skyldtes ikke minst at hans grundighet og sosiale samvittighet preget mye av hans gjerning i dette krevende departementet. Bakgrunnen fra Kirkens Bymisjon, der han hadde lært at ingenting var umulig, kom her til sin rett.
Odd Einar var vant til å oppsøke mennesker som hadde det vanskelig, der de var. Det gjorde han også som justisminister i godt samarbeid med politi, natteravner og fengselsvesen. Han besøkte for eksempel nesten alle norske fengsler.
Helst dro han dette ut i felten uten mediene på slep. Han ønsket ikke oppmerksomhet der og da. Han ønsket en uforstyrret kontakt med de menneskene han følte ansvar for. Slikt må også vi journalister respektere – under tvil.
Men som statsråd sitter man på velgernes nåde. Og i 2005 var det slutt på regjeringsjobben for Borger Dørum. Det hjalp lite at Venstre gjorde sitt beste valg på 36 år, og fikk 10 representanter på Stortinget. Da partiet hadde tre statsråder, hadde det bare to på Stortinget. Igjen ett av politikkens mange paradokser.
For Odd Einar var det ingen degradering å gå tilbake til Stortinget. Egentlig trives han kanskje aller best som folkevalgt. Og det gjelder uansett hvilket nivå han befinner seg på. Han har også gjort en solid innsats som medlem av Oslo bystyre og medlem av bydelsutvalget i Ullern bydel som har vært hans nærmiljø i mange år.
Personlig historie
I den forbindelse har jeg en personlig historie jeg har lyst til å dele med dere. Min kone jobbet i 22 år som bydelsjordmor i Ullern. Det var to jordmødre der, men den daværende bydelsdirektøren foreslo i to omganger å kutte ut min kones kollega for å spare penger.
I begge tilfellene ble forslaget avvist av et enstemmig bydelsutvalg, ikke uten en viss lobbyvirksomhet som jeg ikke skal gå nærmere inn på her. Men poenget er at jeg fikk en telefon fra Odd Einar med følgende budskap: «Blir det trøbbel en gang til, ringer du meg!». Ombudsmannen slo til.
I 2011 stilte han til og med som ordførerkandidat for Venstre i Oslo. Det ble vel litt ambisiøst, men han kunne i alle fall trøste seg med at han slo Carl I. Hagen med god margin på meningsmålingene før valget.
Fremskrittspartiet har aldri vært blant Odd Einars politiske venner. Derfor gikk han da også imot at Venstre skulle gå inn i regjeringen Solberg i vinter. Den saken tapte han som kjent, men ingen sure miner av den grunn. Venstreveteranen av alle venstreveteraner møtte opp på Slottsplassen for å gratulere tre nye partifeller med posisjonen som regjeringsmedlem. Og i den endelige voteringen i Venstres landsstyre stemte han for Jeløya-plattformen.
Dørum levde etter det han i en annen sammenheng har uttalt: «Livet går videre, og tapte slag kan ikke utkjempes på nytt.» Og så trøstet han seg med at det nok er bra for landet hvis Venstre trekker regjeringen i retning sentrum.
Kanskje tenkte han også på noe av det han sa på et folkemøte i Tinn Venstre for bare en ukes tid siden: «Som Venstremann har jeg levd et liv med kriser»
Og Arbeiderpartiet vil han i hvert fall ikke samarbeide med i regjering. Ikke bare på grunn av det mislykkede frieriet i 1985, men han mener at Ap har en ideologi som oftest setter systemer foran enkeltmennesker. For Odd Einar er en viktig definisjon på politikk å få til noe for enkeltmenneskene.
Folkevalgt
La meg avslutte med hovedbudskapet i Borger Dørums siste innlegg som stortingsrepresentant 19. juni 2009.
Han understreket da hvor viktig og meningsfylt det er å være folkevalgt, og forsvare Stortinget som institusjon og den enkelte representant som et fritt, skapende og selvstendig tenkende menneske.
Innlegget ble møtt med applaus både fra salen og galleriet. Kanskje hadde den gode Odd Einar alliert seg med trofaste tilhengere på galleriet den kvelden – hva vet jeg. Men hyllesten fra 168 stortingsrepresentanter, hvorav bare 9 tilhørte Venstre, var ikke til å feil av. Den var en takknemlighet for en samfunnsinnsats som var ganske unik allerede for ni år siden, men som bare fortsetter og fortsetter. Det lød hult da stortingspresident Jagland gjorde sin plikt og bemerket: Bifall er ikke tillatt i Stortinget.
«Hvil deg borger, det er fortjent», heter det i et av Henrik Wergelands dikt. Det passer ikke på Odd Einar Dørum, selv om han nettopp har fylt 75 år. Vi får heller si: «Hold fram borger, det har dine medborgere fortjent.»