Strid, splittelse, krise, skjebnevalg og politisk uenighet. Betegnelsene på situasjonen er mange, men sakens kjerne er klinkende klar. Skal KrF gå for det ene eller det andre alternativet? Partiledelsen representerer hver sin fløy, og det spekuleres om store samarbeidsproblemer. Diskusjonene internt i partiet går høyt og lavt, og kommer de sittende stortingsrepresentantene til syvende og sist til å representere partiets mening i saken? Usikkerheten er stor, og det hele koker snart over. Høstmånedene i politisk blest fører til en beslutning om å holde ekstraordinært landsmøte.
Venstre og EF-striden
Året var 1972. Sentrale politikere i Venstre samlet seg i november. Slaget om EF skulle stå på Røros. Venstre erklærte seg som nei-parti innen folkeavstemningen av samme år, men partilederen signaliserte et rungende ja, med mange medlemmer i ryggen. Det ekstraordinære landsmøtet ville binde Venstres stortingsrepresentanter til et nei-standpunkt. Resultatet ble splittelse. Stortingsrepresentanter meldte seg ut av partiet, EF-tilhengerne startet opp Det Liberale Folkepartiet, motstanderne ble igjen i Venstre. 73-valget ble ikke noe å rope hurra over for noen av dem. Partiet slet i årene fremover og falt for første gang i historien helt ut av Stortinget ved 1985-valget.
Lær av Venstres historie
Jeg tror det er mange likhetstrekk med hva som rører seg internt i KrF med det som skjedde i Venstre i 1972. Våre venner står foran et veivalg, et gjenkjennelig et. Det var dype sår som skulle leges. Jeg håper at utsendingene skuer til Venstres historie og makter å holde Kristelig Folkeparti samlet. Vi trenger KrF i Norge, et KrF som står samlet uansett hvordan utfallet blir på det ekstraordinære landsmøtet.
Jeg kjenner godt igjen debatten KrF nå fører i forhold til Frp. Jeg var blant de i Venstre som ikke anbefalte samarbeid, men jeg var også med og heiet fram Jeløyaerklæringen. Når alt kommer til alt er det politikken det handler om. Jeg skjemmes ikke over regjeringserklæringen. Tvert om.
Men jeg kan skjemmes over enkeltpersoner i Frp som har utsagn og holdninger jeg tar sterk avstand fra. Ja, noen ganger er det politisk nesten politisk uutholdelig. Men regjeringen styrer etter Jeløyaerklæringen, ikke tilfeldige utsagn fra enkeltpersoner.
La oss stå samlet
I Stavanger har Venstre samarbeidet med KrF siden jeg kom inn i politikken i 1983, med kun én periode som unntak. Da valgte KrF å samarbeide med Frp, mens Venstre valgte å stå utenfor. KrF har på Stortinget samarbeidet med Frp som konstruktivt opposisjonsparti siden 2013. KrF har klart å samarbeide med Frp lokalt, regionalt og sentralt i tiår. Slik bør det kunne være ut denne stortingsperioden også. La oss stå samlet i regjeringen Solberg. En regjeringsdeltakelse med H, Frp, V og KrF kan i et sentrumsperspektiv kun gjøre en regjeringsplattform enda bedre på viktige områder.
Senterpartiet tok et lignende veivalg i 2005. De valgte venstresiden og gikk inn i Stoltenbergs regjering i 2005. I likhet med hvordan tidene endrer seg, endrer også politikken seg, og sågar samarbeidskoalisjonene i det politiske landskapet. Det er politikkens natur. Sentrumsparti kan gå inn i en ikke-sosialistisk regjering, og kan gå inn i en sosialdemokratisk regjering. Sentrumspartier kan bevege Ap til høyre og bevege Høyre til venstre. De tre sentrumspartiene må ikke stå samlet for å utøve sentrumspolitikk. Jeg forstår at det er mulig for KrF å velge regjeringssamarbeid med Ap og Sp, men ikke med SV på vippen. Nå overlater de rollen partiet spiller i forhold til Solberg-regjeringen til SV. Jeg kan ikke forstå annet enn at KrF har betydelig mer å gjøre i en Solberg-regjering enn å delta i en Støre-regjering på SVs nåde.
Hyllest til vårt samarbeid
Knut Arild Hareide talte til Venstres landsmøte i år. Han snakket godt, engasjert og rørende. Vi lo og vi felte en tåre. Det var en hyllest til samarbeidet med Trine Skei Grande i særdeleshet og Venstre i sin alminnelighet. Jeg håper at KrF i dag ender opp med nettopp et samarbeid med Venstre og ikke venstresiden. Lykke til.