Vår fylkestingsrepresentant Geir Kjell Andersland skriver om regionreformen i Klassekampen i dag:
Stortinget har vedtatt at dagens 19 fylkeskommuner skal reduseres til 11 regioner. I midten av oktober vil regjeringen legge frem hvilke oppgaver de nye regiontingene skal ha ansvar for. Reformen har høstet kritikk fra ulikt hold, blant annet fra Klassekampens tidligere redaktør, Bjørgulv Braanen. Kritikken har rettet seg mot selve prosessen, mot sammensetningen av de nye regioner og mot at ikke oppgavene er bestemt før de geografiske grensene ble fastlagt.
Generelt har det vært liten interesse i media og blant folk flest for hva som skjer i den fylkeskommunale politikken. Nasjonal politikk og kommunal politikk anses viktigere. Dette er forbausende. Fylkestingene har politisk ansvar for viktige områder som det videregående skoletilbud, store samferdselsoppgaver, regionale kulturoppgaver og regional planlegging. Her har media sviktet sitt samfunnsoppdrag. Om ikke annet, så har kritikken mot regionreformen ført til ny oppmerksomhet om et oversett forvaltningsnivå.
Regionreformen er først og fremst en demokratireform. Oppgaver hvor ansvaret nå ligger hos statlig regional forvaltning, det være seg innen barnevern, kultur, landbruk eller samferdsel, er av et ekspertutvalg (Hagen-utvalget) foreslått overført til det nye folkevalgte regionale forvaltningsnivået. Videre er det tatt til orde for å overføre de mer skjønnsmessige (les: politiske) oppgaver fra fylkesmannen til regiontingene. Overføring av beslutningsansvar fra statlig byråkrati til regionalt folkevalgt nivå betyr demokratisering. I lys av dette, er det temmelig uforståelig at et parti som Senterpartiet og en reflektert kommentator som Bjørgulv Braanen, er så innbitte motstandere av reformen. Enda mer egnet til forundring er for øvrig stortingsrepresentant Ove Trelleviks (H) forslag om å overføre oppgaver fra fylkesmannen til direktorater. Det innebærer ytterligere byråkratisering.
Alle de oppgaver Hagen- utvalget har foreslått overført, blir neppe vedtatt i denne omgang. Men nye oppgaver vil det bli, i tillegg til de viktige oppgaver fylkeskommunen allerede har. Og flere oppgaver vil komme når de nye regionene er blitt varm i trøyen. Det vesentlige er at kursen er bestemt, og at veien mot mer demokratisering av den politiske beslutningsprosessen er påbegynt.
Men noe av kritikken mot reformen rammer. Den kunne ha vært utredet mer grundig. Særlig de geografiske vurderingene virker ikke alltid like gjennomtenkte. Å tvinge frem en gigant som Viken (Akershus, Buskerud og Østfold), men unnlate å tvinge Rogaland sammen med Hordaland og Sogn og Fjordane, fremstår inkonsekvent og uklokt. Striden om Finnmark er derimot en sak som har utløst mer følelser enn fornuft. Skal de regionene få overført nye og krevende oppgaver, fordrer det et visst befolkningsunderlag. Det hjelper ikke at Finnmark er langstrakt når fylket er så tynt befolket.
Men skjønt alt ikke er perfekt, er det viktig å hilse regionreformen velkommen. Reformen vil fremme demokratiet og føre til en bedre offentlig oppgaveløsing.