Vedtatt på Venstres landsstyremøte i Bergen 23.-24. juni 2018
I dag lever 1 av 10 barn – og 4 av 10 innvandrerbarn – i familier med lav inntekt. Trenden er økende. Barn har få muligheter til å gjøre noe med situasjonen selv, og uten hjelp ender mange opp i en destruktiv spiral: barn som vokser opp med fattige foreldre har økt sannsynlighet for lav inntekt selv, når de blir voksne. Skal vi gi alle like muligheter kan vi ikke tillate at fattigdom går i arv.
Fattigdom er tragisk for den enkelte, og dyrt for samfunnet. Ifølge Bufdir deltar barn i familier med lav inntekt i mindre grad i organiserte aktiviteter. Flere føler seg utenfor, de har færre fortrolige venner enn andre, og er mer utsatt for mobbing. Andelen barn som ikke trives på skolen, er rundt dobbelt så stor hos dem med lav sosioøkonomisk status. I tillegg opplever barn i lavinntektsfamilier oftere enn andre å måtte flytte fra nærmiljøet sitt, og de bor dårligere. Det er også en tydelig sammenheng mellom dårlig familieøkonomi og psykiske helseproblemer hos barn.
Venstre mener at kampen mot barnefattigdom må utkjempes med to parallelle mål; å hjelpe familien til å komme permanent ut av fattigdom, og å lindre effektene barna opplever akkurat nå. Mye av det langsiktige arbeidet handler om å få flere i jobb – særlig kvinner.
For barna er det grunnleggende med tidlig innsats. En avgjørende faktor for at de skal bryte fattigdomsbarrieren senere i livet, er utdanning. I så måte er barnehagen viktig. Den ruster barna for skolen, og fungerer både lindrende og fattigdomsbekjempende på sikt. Her får barna utvikle språk, sosiale og kognitive ferdigheter. Eventuelle utfordringer barna har kan oppdages tidlig, slik at de får hjelp til riktig tid. I barnehagen får barna også delta i et positivt fellesskap, som også kan gjøre hverdagen bedre for mange.
Likestilt foreldreskap er en prioritert målsetning for familiepolitikken. En likedeling av barnetrygden mellom foreldrene bygger opp under dette målet. Der foreldrene ikke bor sammen, skal barnetrygden kun deles i tilfeller der barnet har delt bosted.
I dag går nesten alle barn i Norge i barnehage, men det er gjerne de få prosentene som ikke gjør det, som trenger det mest. Venstre har sørget for at barn i lavinntektsfamilier får gratis kjernetid i barnehage fra de er tre år gamle. Målet er likevel at det skal gjelde for alle barn i lavinntektsfamilier. Slik senkes den økonomiske terskelen, og barna gis en reell mulighet til å gå i barnehage.
Vi skal sikre at de som trenger det mest får en tilstrekkelig barnetrygd. En universell modell, men omdisponert innenfor eksisterende rammer, vil både være realistisk å innføre og bærekraftig over tid.
Det er en rekke utfordringer med endringer i barnetrygden. Det er store utordringer med både beskatning av barnetrygden og behovsprøving etter inntekt. For det første: Om økt inntekt gir høyere skatt eller lavere utbetaling fra det offentlige er to sider av samme sak og begge deler gjør det mindre lønnsomt å jobbe. Dersom summen av marginalskatt og lavere støtte fra det offentlige/dyrere offentlige tjenester får vi en fattigdomsfelle hvor det for mange ikke lønner seg å jobbe. Det er skadelig både for den enkelte som får en lengre vei ut av fattigdom, og for samfunnet som helhet. For det andre reiser beskatning eller behovsprøving spørsmål om hvilken inntekt det skal tas utgangspunkt i. Dersom det tas utgangspunkt i familiens samlede inntekt vil det kunne påvirke familiemedlemmenes valg mellom lønnet arbeid og hjemmearbeid. Dersom det legges på mottakerens inntekt vil det gi en høyere skatt for mottageren av barnetrygden. Venstre ønsker en grundig utredning av barnetrygden og at det foreslås flere ulike modeller for barnetrygd. Både beskatning, behovsprøving og økning av barnetrygden.
Venstre vil:
- Se en omlegging av barnetrygden i sammenheng med andre ytelser for å sikre at det ikke oppstår uheldige situasjoner hvor familiene ikke kvalifiserer til noen ytelser.
- Venstre ønsker som en oppfølgning av NOU 2017: 6 Offentlig støtte til barnefamiliene en ny utredning av hvordan barnetrygden kan utformes på en måte som unngår fattigdomsfeller og samtidig reduserer fattigdom. En slik utredning trenger ikke være provenynøytral.