Fastlegeordningen har siden etableringen i 2001 vært en suksess. Spørreundersøkelser har vist at 75% av befolkningen var fornøyde med ordningen: og den ble dermed den offentlige tjenesten flest var fornøyde med – sammen med biblioteket – apropos! Fastlegene har den unike muligheten å følge deg som pasient gjennom livet – fra barn til voksen, fra student til arbeidstaker til pensjonist, fra frisk til syk, og muligheten til å følge kronikerne gjennom sine pasientforløp. Fastlegene ivaretar 90 prosent av henvendelsene sine uten å viderehenvise til spesialist. De har portnerfunksjonen til spesialisthelsetjenesten, og sikrer med det også en god fordeling av helsetjenestene våre. Portnerfunksjonen har vært nøye evaluert: og det fremheves at for å lykkes med den trengs kontinuitet i ordningen. Omkring 4% av helsebudsjettet går til fastlegene idag.
Fastlegeordningen er under sterkt press. En varslet katastrofe kommer over oss. Fastlegenes arbeidsoppgaver har siden 2001 økt. Nye forskrifter har kommet til, med nye pålegg på hvilke oppgaver som skal gjøres; både ift responstid, ift interaksjon med NAV og ift deltakelse i ulike team rundt pasienten. Parallellt har også medisinen utviklet seg: vi kan og skal behandle mer, kontrollere mer og sette inn flere tiltak. Samhandlingen kan og skal være sterkere; både mellom fastlegene og hjemmetjeneste og mellom fastlegene og spesialisthelsetjenesten. Det er ikke overraskende at det tar tid. Mer overraskende er det at det ikke blir kompensert. Eneste måten fastlegene kan finne tid til oppgavene er nemlig gjennom å redusere antall pasienter de følger opp. Når det reduseres reduseres også inntjeningen til fastlegens liste. Og inntjeningen skal langt fra bare dekke fastlegens lønn; men også alt hjelpepersonells lønn og kontorets øvrige utgifter.
Fastlegene jobber i snitt 55,6 timer i uken. Ti prosent jobber mer enn 75 timer i uken mens 25 prosent jobber mer enn 62 timer. 1/3 jobber legevakt hver uke, og de som gjorde det – gjorde det med nærmere 20t på toppen av sin arbeidstid. Kjensgjerningen er at arbeidstida gjennom fire år har økt med 7t – samtidig som man gjennom mindre listestørrelse har gått ned i inntjening. Fastlegene jobber mer, og inntjeningen er mindre. Det er ikke et godt utgangspunkt for rekruttering. Fastlegeordningen er med det betydelig underfinansiert: på nasjonal basis dreier det seg om en underfinansiering på 3 mrd kroner.
Og mens vi venter på de nasjonale tiltakene må vi pisse i buksa for å holde oss varme: vi må være med å putte penger i potten slik at vi stabiliserer det dyktige fastlegekorpset vi har, samtidig som vi dermed overbeviser noen flere om å ta del i korpset. Vi må gjøre det mulig å være lege med ei noe kortere liste, og likevel ha en forsvarlig økonomi for senterets drift. De pengene bør imidlertid egentlig finansieres på en helt annen måte: og det må ligge ved en klausul om at dette er midlertidig inntil staten kommer med økte bevilgninger: det er ingen god pengegallopp på tvers av kommunegrenser.
Samtidig er det på langt nær bare penger som monner: Det er muligheten til å sy sammen en god arbeidsdag. Det er tilstrekkelig inntjening på vakt til å kunne gå i pluss – også om du velger det forsvarlige alternativet å ikke jobbe dagen derpå. Det er begrensning på hvor hyppig det kan kreves av deg å faktisk ha vakt. Og det er trygge økonomiske forhold under opplæring – med tidsbegrensede fastlønnede stillinger – men utover det en hovedmodell med privatpraktiserende fastleger – som er det absolutt mest økonomiske for Harstad.