Les hele innlegget til Mia Bruvik under:
Kjære landsmøte,
Jeg kjenner en gutt som er 18 år.
I følge norsk lov er han ikke lenger en gutt, men han er voksen og myndig.
Han kan ikke lenger bo hjemme på grunn av aggressivitet og truende atferd grunnet rus.
Politiet har spurt foreldrene om “hvorfor ikke bare anmelde og gi han besøksforbud? For dere kan hvertfall ikke bruke oss som barnevakt”.
Han blir tvangsinnlagt på psyk på grunn av psykose. Etter to uker blir han utredet med diagnosen ruslidelse. Når han ikke lenger er rusa er han ikke psykotisk og kan ikke lenger bli holdt med tvang.
Han faller mellom to stoler og kommunens tilbud til gutten er hospits.
En 18 år gammel gutt som egentlig skulle vært russ i år.
På en torsdag fikk gutten beskjed om at han må tilbringe hele helgen på hospitset. Klarer han å holde seg rusfri den helgen kan han møte opp mandag halv tre for å få hjelp til å finne et mer egnet botilbud. Er han ikke rusfri, får han ikke hjelp. For å si det sånn han bor ennå på hospits.
Dette er det eneste tilbudet denne gutten får. Men, han er ikke alene. Det finnes mange slike skjebner rundt om i landet vårt. Unge og på vei inn i rusen med få tilbud om hjelp.
For mange unge kan det stå mellom å komme seg ut av rusen. Eller et langt liv i rusen.
Tilbudene kommunene kan tilby i dag, passer ikke for alle. Og det er ikke plass til alle.
Vi må begynne å tenke tidlig intervensjon. Hjelpe når muligheten for hjelp er størst.
For å få dette til må kommunene begynne å se det enkelte menneske.
Ikke etat og etat hver for seg. Ikke lov og lov hver for seg. For konsekvensen av dette blir en livredd 18 åring alene på et hospits. Med rus tilbudene på dørklinken.
Behandlingstilbudene må bli større og flere.
Vi trenger tilbud som fungerer for den enkelte!
Ikke noe som er skapt for et gjennomsnittsmenneske som ikke finnes.
Men vi trenger et behandlingstilbud som setter folk først!
