Per A. Thorbjørnsen skriver om veien til regjeringen og stoltheten over at et bystyremedlem i Stavanger; Iselin Nybø, er blitt statsråd!
Et historisk øyeblikk! Slottsplassen 16. januar 2018. Å kunne gratulere Iselin Nybø (V) 16. januar er ett av de største og stolteste øyeblikk jeg har opplevd så lenge jeg har vært medlem av Venstre.
Det har vært en lang vei for Venstre. Venstre har hatt et noe anstrengt forhold til Frp over lang tid. Det har særlig handlet om asylsøkere, miljøspørsmål og midler til offentlig kulturtiltak. Venstre har hatt ulike holdninger til Frp. Før valget i 2009 sa vi at vi aldri ville bli en del av en regjering hvor Frp er med. Vi endte under sperregrensen.
I 2013 utelukket vi ikke et regjeringssamarbeid med Frp, men understreket at det var lite sannsynlig. Vi endte på 5,2 prosent. Ved valget i fjor sa vi at vi ønsker en regjering bestående av Høyre, KrF og Venstre, og dersom ikke det var mulig skulle vi sikre en borgerlig regjering. Vi endte på 4,4 prosent. Prosessen i høst har vært solid og i landsstyret 5. desember var det 11 av oss som ikke ønsket at vi skulle gå i forhandlinger med regjeringen. Det slaget tapte vi. I januar i år var det et enstemmig landsstyre som sa ja til Jeløya-plattformen som grunnlag for at Venstre skulle gå i regjering. Noen dager senere sto Iselin Nybø på Slottsplassen som statsråd for høyre utdanning og forskning.
Venstres inntog i regjeringen er til dels kontroversielt og noen har valgt å melde seg ut av partiet. Det er nok slik at en stor del av Venstres folkevalgte, kanskje spesielt på Vestlandet, er mot eller svært skeptisk til regjeringsdeltakelse med Frp. Det handler blant annet om ulike verdisyn på politiske saker og veien videre for partiet.
Jeg er skrudd sammen slik at når jeg taper en avstemming i eget parti så er det en del av demokratiet. Venstre er ikke meg. Venstre vil til enhver tid være summen av hva et flertall av enkeltpersoner stemmer.
Jeg var med på å avgjøre Venstres program på landsmøtet i fjor. Vi hadde et utall avstemminger. Noen var jeg med på å tape. Særlig politisk smertefullt var det å se at et knapt flertall ønsket å stoppe 24. konsesjonsrunde i sin helhet. Jeg mente at det ikke ville få store konsekvenser for klimaeffekten, men det ville få store konsekvenser for Rogaland. Jeg tapte. Jeg klappet likevel stolt da programmet i sin helhet skulle stemmes over. Slik er politikk. Det kan se ut som et paradoks, en selvmotsigelse, men det kalles demokrati.
Noe kan likevel ikke endres. Venstres prinsipprogram står fast. Der lyder innledningen slik: «Liberal politikk tar utgangspunkt i det enkelte mennesket. Liberal politikk skal være et utålmodig arbeid for rettferdige løsninger som gir alle mennesker frihet. Alle skal ha mulighet til å bruke sine evner til beste for seg selv og samfunnet. Venstre er det sosialliberale partiet i norsk politikk. Vi er en del av en internasjonal idétradisjon som går tilbake til opplysningstidens humanisme og 1600- og 1700-tallet med krav om frihet fra tvang og vilkårlig styre. Men formelle friheter alene ga ikke alle virkelig frihet og et verdig liv. Derfor vokste den sosiale liberalismen fram på 1800-tallet med krav om en aktiv stat for å skape sosial rettferdighet og reell frihet for alle»
De som har meldt seg ut er mennesker som jeg har stor respekt for og som jeg har arbeidet tett med politisk. Dette har ført til at jeg har gått en ekstra runde med meg selv. Er Jeløya-plattformen grunnleggende ikke-sosialliberal? Trues partiets verdier? Er grunnlaget for Venstres politikk med ti liberale prinsipper, satt på prøve? Hånden på hjertet, det kan jeg overhodet ikke svare bekreftende på. Tvert imot. Venstres politikk er gjenkjennbar i regjeringsplattformen.
Jeg har full forståelse av at det ikke er så enkelt å tenke på samarbeid med Frp når en ser på enkeltforslag og enkeltrepresentanters holdninger til asylsøkere. I tillegg når en også hører en statsråds inhumane beskrivelse av overgripere og et forslag til en ordning med «juridisk abort» for menn. Ja, da kan en saktens undre seg fra tid til annen.
Så kom jeg over denne setningen «Et liberalt menneskesyn bygger på at alle mennesker er forskjellige og skal vises respekt» Denne er hentet fra Frp sitt prinsipprogram. Setningen er faktisk et bærende verdisyn i Frp. Det må være et punkt mange Frp-ere har oversett eller glemt. Den gir uttrykk for et humant menneskesyn. Derfor skal mange slite når de i sin kritikk av Frp-ere nettopp viser til partiets menneskesyn.
Jeg elsker ordene «politisk forpliktende samarbeid» De siste 20 årene har norske regjeringer bestått av flere partier, både mindretalls- og flertallsregjeringer (med unntak av Stoltenberg I) Etter andre verdenskrig har ingen partier i Stavanger hatt mer enn 50 prosent av stemmene. Samarbeid er nøkkelordet. Konsensus og kompromisser har vært politiske ledetråder.
Så betyr ikke samarbeid, samarbeid for en hver pris. Det finnes grenser. Jeg mente primært at Venstre ikke var klar for å gå i en mindretallsregjering med Høyre og Frp, men Jeløya-plattformen begeistret meg, enten det var i forhold til flere kvoteflyktninger, ny gjennomgang av situasjonen oktoberbarna, styrke arbeidslivets trepartssamarbeid, nei til oljeutvinning og dermed vern av Lofoten, Vesterålen og Senja, ny ruspolitikk, fornyet klimapolitikk og nedleggelse av pelsdyrnæringen med mere. For meg er det nesten større grunn for at medlemmer melder seg ut av Fremskrittspartiet enn Venstre. Det er knapt et punkt i
Jeløyaerklæringen som virkelig smerter Venstre. Regjeringsdeltakelse gir Venstre bedre grunnlag for å gjennomføre politikk som partiet gikk til valg på. Så vil vi heftes for uttalelser som andre statsråder gir, for politikk vi ikke liker, men bare tiden vil vise om regjeringsdeltakelse var et strategisk riktig valg. Det er sannelig ikke godt å vite. Vi havnet under sperregrensen i 2001 etter at vi utgjorde et av tre partier i Bondeviks I sentrumsregjering og vi havnet på 5,9 prosent i 2005 etter at vi hadde deltatt i Høyre/Krf/Venstre, Bondeviks II regjering.
For meg er vi det eneste sosialliberale partiet. Det er her jeg hører hjemme. Jeg ønsker virkelig en rausere, grønnere og mer sosialliberal politikk. Vi har fått en blågrønn regjering uansett hva motstandere mener.
Jeg har vært med i Venstre siden begynnelsen av åttitallet. Vi har slitt stort sett med sperregrensen i de fleste stortingsvalg. Den som i intet våger, intet vinner. Det er på tide med en seier. På den veien er dagens regjering verdt et realt forsøkt. Heia Iselin.