Aftenposten mener: Tre partier forstår best hvilke endringer Norge må gjennom
På borgerlig side er det Høyre og Venstre som best forstår hvilke endringer Norge må gjennom. På venstresiden er et sterkt Arbeiderparti garantisten for at i hvert fall én viktig reform gjennomføres, skriver Trine Eilertsen i Aftenposten.
Det går bra i Norge, men vi står foran flere store utfordringer. Norge skal nå klimamålene fra Paris-avtalen innen 2030, noe som krever stor vilje til endring. Vi skal tilpasse oss en verden der fossil energi utfordres stadig sterkere av fornybar energi, noe som skaper muligheter, men også krevende overganger for oljenasjonen Norge. Inntektene fra olje og gass er allerede begynt å synke som følge av lavere produksjon.
Vi blir flere eldre, som lever lenger. Omsorgsbehovet øker. Andelen eldre vokser i forhold til den yrkesaktive befolkningen. Arbeidslivet er i en rivende utvikling, der stikkord som digitalisering og automatisering angår stadig flere.
Det gjør utenforskapet – som ingen norsk regjering har tatt tilstrekkelig alvorlig – til en akutt utfordring.
Det enorme økonomiske handlingsrommet som avkastningen fra Oljefondet har gitt oss, blir mindre.
Prioriteringene blir tøffere enn noen av dagens politikere har opplevd
Regjeringen har brukt for mye penger.
Erna Solberg (H) gikk i 2013 til valg på å redusere oljeavhengigheten og på behovet for omstilling. Analysen den gangen var riktig. Hennes regjering har søkt å svare på utfordringene med en satsing på kunnskap og nødvendige reformer, blant annet. Alt har ikke vært like vellykket, og mye gjenstår, men mye er riktig tenkt.
Solbergs regjering har brukt for mye penger
For alle som er opptatt av velferdsstatens bærekraft og fremtidige generasjoners byrde, har det vært smertefullt å se hvordan økt oljepengebruk har trumfet tydelige prioriteringer. Regjeringen og støttepartiene har brukt penger som konfliktløser og dermed drevet opp utgiftene.
Svakt alternativ
Arbeiderpartiet kritiserer, med rette, Høyre for pengebruken, men tilbyr dessverre et tafatt alternativ. Fire milliarder kroner lavere oljepengebruk i alternativt budsjett er ikke det som skiller en ansvarlig og en uansvarlig regjering.
Det er heller ingenting som tyder på at Ap vil samarbeide med partier som bremser utgiftene.
Det er ikke her det viktige skillet går, dessverre.
Utenforskapet må bekjempes
Utgiftssiden er krevende å påvirke i et land som Norge, som er vant til å fylle hull med oljepenger. Desto viktigere er det at man lykkes med alle tiltak som påvirker inntektssiden. Økte skatter er en fristende, men lettvint løsning med tidsbegrenset effekt. Først må andre, mer varige tiltak gjennomføres.
Det viktigste er å gjøre noe med utenforskapet, noe som vil gi resultater på både inntekts- og utgiftssiden.
Sysselsettingen må øke. Langt flere av de unge mennene i arbeidsfør alder må i jobb. Flere må bytte ut deltid med heltid. Innvandrere må komme i jobb, raskere. Sykefraværet må ned.
Her har regjeringer av ulik farge prøvd ulike tiltak. Hovedoverskriften er at for lite har fungert. Vi har tatt oss råd til å leve med for mange på utsiden, men det går ikke lenger. Dette er så viktig at ingen kyr kan være hellige. Hvis en åpning for flere midlertidige ansettelser senker terskelen for å komme inn i arbeidslivet, må tiltaket brukes. Hvis det øker utenforskapet eller muligheten for fast jobb på lengre sikt, må det strammes inn. Det er ikke fruktbart å avskrive en endring før resultatene er undersøkt over noe tid, som Ap gjør i dette tilfellet.
Det er imidlertid Ap som har størst troverdighet på et annet, avgjørende område. Partiet ledet an i arbeidet med pensjonsreformen, en reform som letter byrden for neste generasjon. I høst har partiet varslet, sammen med LO, at det vil jobbe for en pensjonsreform i offentlig sektor. Det er avgjørende at den blir gjennomført. Dagens regjering har ikke klart å komme noen vei i det arbeidet, noe som er et stort nederlag.
Endring er ikke alltid populært
Det går et viktig skille mellom ansvarlige partier, som er villig til å arbeide for reformer som ikke nødvendigvis er etterspurt eller populære i første omgang, og partier som ikke vektlegger slike endringer, eller som motsetter seg dem.
Høyre og Erna Solberg har vist evne til å gå inn i vanskelige endringer. Kommunereformen er et godt eksempel. Regjeringen har fått kritikk for å innføre et begrenset tvangselement, som det før var flertall for. Men resultatene er kommet og fortsetter å komme. Her har Arbeiderpartiet sviktet i evnen til å tenke langt og ansvarlig.
Et regjeringsvalg
Valget mandag er et stortingsvalg, men også et regjeringsvalg. Dagens regjering har slitt på de to politikkområdene som omfavner vår tids store utfordringer, klima og migrasjon.
Venstre har gjort klimapolitikken bedre enn Regjeringens politikk ellers ville vært
Men politikken er også mye dyrere enn den burde vært, på grunn av Frp og fobien mot å bruke avgifter til å vri adferd.
Innvandrings- og integreringspolitikken har bred støtte i Stortinget, men fremstår som mer polarisert enn nødvendig på grunn av Frps markeringsbehov. Det bidrar til et ordskifte som er unødvendig skarpt.
Høyre er bedre når partiet regjerer uten Frp
På venstresiden kan en regjering med et svakt Ap føre til at viktig politikk ikke gjennomføres. Aps ambisjoner om å videreføre for eksempel pensjonsreformen kan bremses av SV, og Senterpartiet kan stanse hele kommunereformen, for å nevne noe.
På borgerlig side utvikles den beste politikken når tyngdepunktet ligger i Høyre, med innslag av Venstres politikk på klima, nyskapning, skole og arbeidsliv.
På venstresiden er det et sterkt nok Ap som er garantisten for at en eventuell ny regjering går i gang med en viktig reform som gagner Norge på lang sikt.
Håndteres ikke den kommende omstillingen skikkelig, er det svært mange andre politiske ønsker som bare blir av teoretisk interesse.
Kilde: Saken er kopiert fra Aftenposten. Skrevet av politisk redaktør Trine Eilertsen.