Vi skal ikke finne oss i gammeldagse holdninger, uansett hvem som forfekter dem.
Liberalismen er alltid i bevegelse, alltid underveis og møter stadig nye utfordringer. Kampen er aldri vunnet. Den kan ikke vinnes, men den skal kjempes. Derfor bør din stemme gå til Venstre i årets Stortingsvalg.
I etterkant av sommerens verdidebatt ønsker Venstre å ta en annen kamp. Der vi har et minstemål av selvtillit på egne vegne. Der vi ikke er redd for mangfold. Men aller viktigst: Der vi forstår hvilke verdier som er verdt å forsvare. Ikke bare fordi de er norske – det finnes flere norske verdier man bør kaste på historiens søppelhaug fordi de er utdaterte – men fordi de er verdt å forsvare. Demokrati, ytringsfrihet, rettferdighet, likestilling og likeverd kan ikke tituleres som verken norske eller kristne verdier. De er liberale verdier – moderne verdier det er verdt å stå på barrikadene for å forsvare.
Og ja, det er en konflikt mellom liberale verdier og verdier utenfra som er illiberale. De kampene skal vi ta, uavhengig av hvor de kommer fra. Et illiberalt budskap om homofili er like problematisk om det kommer fra innsiden av det muslimske miljøet som om det kommer fra det homohatende, ytterste høyre.
Vi skal ikke finne oss i gammeldagse holdninger, uansett hvem som forfekter dem. At halvparten av den muslimske befolkningen i Storbritannia mener homoseksualitet skulle vært forbudt, er et problem som liberale skal og må anerkjenne. Men da må vi kjempe mot det, ikke med skolegudstjenester, men med opplyst debatt og gjennom å utruste de nye generasjonene med nye verdier, bedre verdier, moderne verdier.
Norges historie er bygget på store og stolte verdier som går igjen gjennom hele Venstres historie. Det er nemlig noe grunnleggende som ikke endrer seg. Vårt utgangspunkt er det enkelte menneskes personlige frihet og det ansvaret vi har for fellesskapet, for miljøet og for hverandre.
For meg gir ikke en ideologi som har historiske røtter noe i seg selv, hvis ikke den har evnet å stå seg over tid og takler å bli satt på prøve. Heldigvis kan jeg som liberaler være stolt av dem som har forsvart liberale standpunkter og prinsipper før meg. Det er det jo ikke alle som kan si om sin ideologi.
Fram mot vår tid har sosialliberalismen utviklet seg videre. De grunnleggende ideene om menneskerettigheter, maktspredning og samfunnsorganisering har fått stort gjennomslag.
For et liberalt parti er mennesker viktigere enn systemer. Lover, regler og tjenestetilbud må være tilpasset folks faktiske behov. Alle må få mulighet til å bruke sine evner til beste for seg selv og samfunnet.
Fremdeles er det mye som skiller et sosialliberalt parti fra andre: Vi ønsker en stat som aktivt bekjemper sosial urettferdighet i samfunnet. Samtidig ønsker vi å unngå at staten og utvalgte interesseorganisasjoner får for stor makt på bekostning av enkeltmennesket og mangfoldet i det sivile samfunnet.
Som liberalere er vi opptatt av det som til enhver tid er de viktigste frihetskampene i samfunnet. Det er dét verdidebatten burde handle om.
Liberalismen er alltid underveis. Derfor er vi ikke ferdig med kampen for en skole som gir muligheter til alle. Kampen mot fattigdom, spesielt blant barn, som begrenser mulighetene for den enkelte. Kampen mot menneskeskapte trusler mot livsgrunnlaget på jorda som gjør det tvingende nødvendig med ambisiøs klimapolitikk.
Kampen for å utløse viljen og engasjementet til at flere tar makten over egen arbeidsdag, skaper arbeidsplasser og bygger et mangfoldig og fritt næringsliv, og et velferdssystem som setter folk først. Retten til privatliv i en hverdag hvor ny teknologi blir en mer og mer sentral del av livet.
Globaliseringen skaper behov for politikk som er universell og ikke begrenset av landegrenser.
Vi er alltid underveis. Derfor er kampen for frihet ikke vunnet en gang for alle, heller ikke i Norge. Våre friheter blir daglig utfordret. Det er dette verdidebatten burde handle om. For det er de verdiene som er verdt å kjempe for og ta vare på, for oss som lever i dag, og for dem som kommer etter oss.
Innlegget er basert på et foredrag på Litteraturhuset i Oslo og har vært på trykk i Dagbladet.